Jeg kan ikke tro at jeg fortsatt puster etter denne helvetesnatta
Mohammed sender Fjell-Ljom bilder som dokumenterer lidelsene i Gaza kontinuerlig. Vi velger å publiserer flere av dem til tross for sterke inntrykk. Dette fordi vi mener det er viktig at verden får se hva Israels krigføring gjør med sivilbefolkninga.Mohammed
Fjell-Ljom har kommet i kontakt med en ung medisinstudent i Gaza. Han ønsker å fortelle verden hva som skjer der, og hvem som faktisk blir ramma av krigens herjinger. Avisa kjenner hans fulle navn og har verifisert hans identitet så langt det lar seg gjøre. Her kan du lese den norske oversettelsen av teksten.
Fjell-Ljom velger å gi plass til Mohammed og hans opplevelser av krigen i Gaza til tross for at vi er lokalavis for Røros og Holtålen. Dette gjør vi fordi vi mener det er vår plikt til å bidra til å spre informasjon om situasjonen på Gaza, og forholdene innbyggerne lever under.
Fredag 16. mai 2025
I Jebaliya, nord i Gaza, opplevde vi en av de mest skremmende nettene siden krigens begynnelse. Bombinga stanset ikke et eneste minutt. Israelske krigsfly forlot aldri himmelen, stridsvogner dundret gjennom gatene, og marinefartøy spredte død fra havet.
Vi var omringet av ild fra alle kanter: luftangrep, artilleriangrep og bombardement fra sjøen. Som om de hadde bestemt seg for å utslette dette stedet fullstendig.
Vi hørte eksplosjoner, én etter én, som rystet jorda under oss og fikk de skjøre veggene rundt oss til å skjelve. Hvert øyeblikk føltes som det kunne bli vårt siste. Menneskers skrik, barns gråt og ødeleggelse overalt. Uforglemmelige scener. Massakrer fant sted i gatene, i hjemmene, på skolene der folk hadde søkt ly fra døden – bare for å finne den nettopp der.
Antallet drepte er flere enn vi kan telle. Sårede ble båret over skuldrene, og folk gravde i ruinene, der de lette etter barna sine, mødrene sine. Etter liv som en gang fantes, men forsvant på et øyeblikk.
Jeg kan fortsatt ikke tro at jeg overlevde, at jeg fortsatt puster etter denne helvetesnatta.
På et tidspunkt grep jeg broren min sin hånd hardt og sa:
Hvis vi dør, la oss dø sammen, så vi slipper å sørge over hverandre, så vi slipper å kjenne på smerten ved å skilles.
Vi prøvde å trøste hverandre, å plante litt styrke i de knuste hjertene våre. Men sannheten er at frykten gjennomsyret hver eneste celle i kroppen, og tårene våre rant i stillhet.
Mohammed
Jebaliya blør. Og med den blør vi tålmodighet, smerte og blod. Verden forblir taus, men de dødes stemmer vil fortsette å banke på dens samvittighet i all framtid.
Natten som var er nok et vitnesbyrd om at det som skjer her ikke bare er en krig – det er et forsøk på å luke vekk livet fra et land som nekter å dø.
Vi ber ikke om mirakler, bare om å bli sett som mennesker som fortjener å leve.
