En oppskrift på å skremme vekk helse- og omsorgsarbeidere

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Leserinnlegget sto først på trykk i Dag og Tid. 

Politikerklassen advarer om at vi går tom for fagfolk i velferdsstaten, men gjør samtidig kutt og innsparinger som bidrar til å gjøre arbeidshverdagen mest mulig utrivelig for dem som jobber der.

«Vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger» ble et slags slagord for Ola Borten Moe da han var statsråd for høyere utdanning og forskning. Påstanden er ment å uttrykke en virkelighet der behovet for arbeidskraft vokser raskere enn tilgangen på arbeidstakere, som følge av flere eldre og færre i arbeidsdyktig alder de kommende tiårene. Borten Moe så blant annet helsepersonellkommisjonen – som ba oss forberede oss på færre ansatte per pasient i helsetjenesten – som en bekreftelse på påstanden.

Munnhellet er etter hvert blitt gjentatt så mange ganger – av politikere fra ulike partier, næringslivsledere og organisasjonstopper – at det begynner å likne en floskel. Men la oss ta påstanden på alvor: La oss forutsette at fagfolkene er en mye knappere ressurs enn pengene. La oss videre anta at det er rimelig stor politisk enighet om å forhindre at de offentlige velferdstjenestene kollapser. Den logiske konklusjonen skulle da være at man kunne ta seg råd til å bruke litt penger på å beholde fagfolkene i velferdstjenestene.

Det er mye som tyder på at virkeligheten ligger langt fra dette. Det finnes påfallende mange eksempler på at politiske beslutningstakere anser knappheten på penger som et mye større problem enn knappheten på folk.

Som når kommunene skal kutte i utgiftene for å dekke opp et samlet underskudd på 2,6 milliarder kroner og gjeld på 750 milliarder. I Færder kommune har kommunedirektøren foreslått å frata de ansatte tilbud om gratis kaffe på jobb. I budsjettforslaget for 2026 blir det anslått at kommunen kan spare 1,3 millioner kroner dersom de ansatte betaler 50 kroner i måneden for å få forsyne seg med kaffe. I Oslo kommune kutter man i bydelsbudsjettene, som blant annet fører til at barnehagene må ha færre folk på jobb. Og den samme skolebyråden som vil ta fra bydelene pengene som trengs for å ha nok folk på jobb, presterer å si at «god nok bemanning er ikke alltid et spørsmål om penger», men et «spørsmål om å få tak i folk og riktig kompetanse» (Aftenposten, 28. oktober).

Som når nær samtlige nye sykehusbygg de siste 20 årene var for små allerede på åpningsdagen – og fortsatt bygges for smått. Det har selvsagt innebåret store ulemper for pasientene, men også for dem som jobber der: De mangler arbeidsplasser, garderobeplasser og parkeringsplasser. Helsepersonellet må bruke store deler av arbeidstida på å lete etter ledige pasientrom. Eller på å sende hjem pasienter som man kanskje ville ha lagt inn hvis ikke kapasiteten var sprengt. Og ved Oslo universitetssykehus planlegger man nå å nedbemanne med 200 årsverk i 2026 – blant annet i avdelinga som tilbyr støttefunksjoner for helsepersonellet. Grunnen er at helseforetaket må spare penger, for å bygge opp egenkapital, for å få låne penger av staten, for å få bygge nye sykehusbygg.

Som når arbeidslivsinfluenser Fredrik Fornes i høst ba helsepersonell sende inn eksempler på de mest smålige og meningsløse sparetiltakene de hadde opplevd på arbeidsplassen. Blant historiene han mottok kan nevnes følgende: Begrensninger på hvor mange bleier pasientene fikk bruke i døgnet, bleier som ble hengt til tørk over natta for å brukes igjen neste dag, instruks om å vente lengst mulig med å bytte bleie på pasientene, gjenbruk av engangsdosetter, gjenbruk av smittevernutstyr, gjenbruk av søppelposer og gjenbruk av kaffefiltre.

Politikerklassen advarer oss om at vi går tom for folk før vi går tom for penger. Den samme politikerklassen har tilsynelatende ingen motforestillinger mot å gjøre innsparinger og kutt som først og fremst synes å gjøre arbeidshverdagen mest mulig utrivelig for dem som ønsker å jobbe i velferdsyrkene.

Dette er til tross for at helse- og sosialtjenestene allerede er den sektoren med høyest sykefravær i Norge. Og til tross for at organisasjonene til leger, sykepleiere, barnehagelærere og helse- og sosialfagarbeidere allerede i årevis har ropt varsko om at medlemmene deres forlater sektoren – eller til og med forsvinner helt ut av arbeidslivet. De smålige kuttene og innsparingene er oppskriften på å skremme vekk folk fra velferdstjenestene.

«Vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger», sier politikerne – først og fremst når de vil dempe forventningene om økt i bemanning i tjenestene. Men skal man ta påstanden på alvor, kan den ikke forstås som annet enn et argument for å øke budsjettene til velferdstjenestene. Slik at de blir et levelig sted å jobbe for den knappe ressursen de ansatte vitterlig er.