GRAFTÅS: Et parti av Graftås i Ålen tidlig i 1960-åra. Forfatteren vokste opp på gården nederst i bildet, Sundrønningan. Om trykken er snill, ser vi både sledespor og skispor over jordene. Gården er ytterpunktet i nord for grendavegen Kalvhåggån som vi skimter litt av til høyre. Foto: Anders Gjærevold/Norrønafly

Nesten påske ‘67:

Skårråsol i Kalvhåggån

Fra trikker og butikk på hjørnet til et nytt liv i fjellbygda. Minneriss fra en nyinnflytta ålbygg.

Einar Gjærevold Einar Gjærevold

Publisert 12.04.2022 - 11:00 Sist oppdatert 12.04.2022 - 11:00

Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.

Jeg plira mot sola. Skarp og tidlig hang a over Bjørgåsen og kasta blå skygger ut av skogen. Kjibber med kis kom svevende nedover lia på taubanen. De gikk ganske sakte i høgde med grantoppene og passerte over oss. Det knaste i nattskårrå under støvlene.

Jeg var med far min opp til Storvollen. Vi hadde akkurat kjørt gjennom den trange undergangen under jernbanen. Den minna om passasjen inn til bakgården vår på Grünerløkka. Den digre taubanestasjonen var litt skummel der den sto, steil og mørk med stolper og lange bratte trapper. Det lukta stramt av kreosot og svovel. Oppå loftet der møtte vi karer som var grå i fleisen av støv, enda så tidlig det var. En gikk i en anorakk som hadde vært kvit en gang.

På gammelgruva inni Killingdala hadde gruveselskapet verksted og smie. Jeg tror pappa hadde en avtale med en der som skulle sveise noe for ham. Antakelig hadde et hesteredskap røket, vi hadde ikke fått oss traktor ennå. Eller kanskje hadde han bestilt noen beslag eller bolter eller noe sånt. Vegen var ikke brøyta innover, bare opp til nygruva, så hva det nå var måtte sendes med taubanen. Det var derfor vi var der.