Ålbyggen omfavna enraderen – rørosingene var langt mer skeptiske
Enrader fra Stentrøa i Ålen.
Bjørn Aksdal
Det første trekkspillet ble konstruert i Berlin i 1820-årene i form av enkle enradere. Snart begynte man også å produsere trekkspill med to knapperader, slik at man kunne spille melodier i to ulike tonearter.
I 1860-årene kom det i gang serieproduksjon av en- og toradere i Tyskland, og dette fikk stor betydning for utbredelsen og populariteten til instrumentet rundt om i Europa.
De første trekkspillene kom trolig til de norske byene allerede i 1830-årene, men det gikk enda rundt tretti år før instrumentet fikk noen særlig utbredelse rundt om i landet. I løpet av 1860-årene kom også de første trekkspillene til de norske bygdene i form av enradere, men allerede i 1880-årene begynte toraderne å ta mer og mer over. Omkring 1910 kom det enda større og mer avanserte trekkspill på markedet, noe som førte til at de eldre en- og toraderne gjerne fikk betegnelsen durspill.
I Rørosdistriktet slo ikke durspillene særlig an den første tiden, noe som trolig skyldtes at felespillet sto så sterkt. I 1862 ble arbeidet med å bygge Rørosbanen påstartet, et arbeid som ble utført etappevis helt fram til 1877, da banen sto ferdig og ble offisielt åpnet 13. oktober samme år. Det var stor aktivitet i bygdene rundt byggingen av Rørosbanen, og det kom folk fra ulike deler av landet til distriktet for å arbeide på jernbanen. En god del av disse var såkalte rallarer eller slusker, som gjerne reiste fra anlegg til anlegg på arbeid. Vi vet fra flere kilder at de gjerne brakte med seg mye ny musikk, bl.a. rallarviser, ulike arbeidsviser og runddansslåtter som vals, reinlender, polka og masurka. Flere av rallarene trakterte også durspill, som i 1870-årene var blitt et populært instrument i dette miljøet.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
