Matberedskap er nasjonal sikkerhet – Norge må tenke helhetlig igjen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste årene har begrepet beredskap fått en ny tyngde i norsk offentlighet. Pandemi, krig i Europa, klimakrise og økende geopolitisk uro har minnet oss på at det som tidligere ble tatt for gitt, ikke lenger er en selvfølge. Likevel bærer norsk mat- og beredskapspolitikk preg av beslutninger tatt i en tid da man trodde global handel alltid ville fungere.

Over flere tiår har Norge systematisk svekket sin matberedskap. Statlige kornlagre ble avviklet, jordbruksareal er bygget ned, og selvforsyningsgraden holdes lav. I stedet har vi gjort oss avhengige av import, lange forsyningslinjer og just‑in‑time‑systemer med minimale lagre. Dette gir effektivitet i hverdagen – men sårbarhet i krise.

Når myndighetene nå igjen snakker om å bygge opp kornlagre, er det et viktig og nødvendig steg. Men matberedskap handler om mer enn korn alene. Den handler om hele matsystemet – og om evnen til å utnytte lokale ressurser når globale systemer svikter.

Her har norsk landbruk en undervurdert styrke, særlig gjennom husdyr som sau. Sauen er et av våre mest robuste beredskapsdyr. Den kan leve av utmarksbeite og ressurser mennesker ikke kan spise, og er derfor langt mindre avhengig av importert fôr. Med lav teknologisk innsats gir den tilgang på kjøtt, melk, ull, skinn og fett – ressurser som dekker grunnleggende behov som mat, varme, klær, lys og hygiene.

Sauekjøtt kan saltes, tørkes og spekes uten strøm. Ull isolerer selv når den er fuktig, og kan bearbeides lokalt med enkel kunnskap. Talg kan brukes til lys og såpe. Nesten hele dyret kan utnyttes. Dette er ikke romantikk eller nostalgi, men praktisk beredskap bygget på erfaringer Norge har hatt i hundrevis av år.

Likevel presses også denne delen av landbruket tilbake, gjennom økonomiske rammer som favoriserer effektivitet, sentralisering og import framfor robust, lokal produksjon. Når små og mellomstore bruk forsvinner, forsvinner også kunnskap, mangfold og beredskap.

Skal Norge ta beredskap på alvor, må vi slutte å se landbrukspolitikk og sikkerhetspolitikk som to separate felt. Et levende jordbruk, spredt over hele landet, er en del av nasjonal sikkerhet.

Matberedskap handler ikke bare om kalorier på lager, men om evnen til å produsere, foredle og distribuere mat og nødvendige ressurser under press.

Krisene vi står overfor, tilsier at vi må prioritere robusthet foran kortsiktig effektivitet. Det betyr å ta vare på matjorda, bygge opp beredskapslagre – og styrke et landbruk som faktisk kan fungere når systemene rundt oss ikke gjør det.

Beredskap begynner ikke i en krise. Den bygges i fredstid.