Etter 78 år kan dørene bli stengt for godt

Sommeren 1948 åpnet den første Esso-stasjonen på Røros. Stedet var også knyttet til rutebiltrafikken, og Birger Bye var blant dem som satte sitt preg på virksomheten de første årene. Han drev både Esso og rutebilene på Røros i mange år og kjørte blant annet ruta fra Røros via Brekken til Strandgården på svensk side.

Mye har forandret seg siden den gang. Rutebilene er borte, bilparken er en annen og bensinstasjonen har gjennomgått store forandringer. Likevel har én ting vært konstant: I 78 år har det vært en Esso-stasjon på Røros.

Nå setter Morten og Erik punktum

For dagens eiere har beslutninga om å gi seg ikke kommet over natta. De har lenge tenkt at tiden nærmet seg for å overlate virksomheten til noen andre, og for rundt ett år siden startet prosessen som nå ender med at Esso-konsernet kjøper bygget og driften legges ned slik man kjenner den i dag.

– Vi har jo tenkt på det lenge, at vi skulle levere over til noen andre. Men nå ble det sånn at Esso selv tar over, forteller de.

Morten og Erik har begge mange år bak seg på stasjonen. Morten begynte i 2005, mens Erik har vært en del av miljøet fra 1998, med ett avbrekk undervegs. I 2009 tok de selv over driften.

De beskriver årene på Esso som en livsstil like mye som en jobb. Å eie og drive en bensinstasjon med butikk og verksted betyr å være tett på virksomheten og stille opp når det trengs, også utenom den vanlige arbeidsdagen.

– En har jo liksom aldri fri, sier de.

Likevel er det først og fremst de gode årene de trekker fram når de ser tilbake.

– Vi har hatt det bra her. Vi treffer mye folk, og det er en veldig fin jobb.

En bransje i endring

Etter så mange år er stasjonen blitt en stor del av livet, men samtidig kjenner begge at tiden er inne for en forandring.

– Vi er ikke ungkalver lenger, sier de med et smil.

I løpet av årene de har drevet Esso har også mye rundt bensinstasjonsdriften endret seg. Kostnadene har økt, samtidig som kundenes vaner er annerledes enn tidligere. Strøm, renter og andre driftskostnader utgjør en større del av regnestykket, mens salget av kioskvarer har gått ned. Matsalget holder seg fortsatt godt.

– Vi selger bra med mat, så det er ikke noe problem. Men likevel blir det ikke nok, sier de.

Også drivstoffsalget har gått betydelig ned. For en stasjon som kombinerer verksted, butikk, mat og drivstoff er det likevel helheten som avgjør. De ulike delene av virksomheten henger sammen og må samlet gi grunnlag for en bærekraftig drift.

– Det skal være bærekraftig drift også. Du skal ikke ligge søvnløs, sier de.

Etter mange år mener de derfor at tiden er riktig for å gi stafettpinnen videre. Og kanskje er det nettopp nye krefter som kan se andre muligheter i stasjonen.

– Litt nye, yngre drivere kunne nok ha gjort noe annet enn det vi gjør. Nye friske øyne er aldri feil, sier de.

Døra har alltid vært åpen

Når de snakker om årene på Esso, kommer de stadig tilbake til menneskene. Kundene, de ansatte og alle dem som gjennom årene har hatt en eller annen grunn til å svinge innom stasjonen.

For Esso på Røros har aldri bare vært et sted hvor man fyller tanken og kjører videre.

Verkstedet har vært en viktig del av stedet, og terskelen for å komme inn har vært lav. Folk har kunnet rusle innom med små og store bilproblemer, få hjelp til å skifte ei lyspære eller finne ut hvilken sikring som har gått. Andre har kommet med motorstopp eller et problem de ikke helt har visst hvordan de skulle løse. Hyttefolk og tilreisende har kommet innom med spørsmål, og turister har brukt stasjonen omtrent som et turistkontor.

– Vi har jo hjulpet folk på alle måter, egentlig. Alt er mulig å finne løsninger på. Det er denne kombinasjonen som har gjort stedet spesielt. Vi har vært en god gammeldags bensinstasjon med eget verksted, og det er det ikke mange igjen av, sier de.

Et sted med lave skuldre

Like viktig som servicen har det sosiale vært. Gjennom årene har stasjonen fått en stor gruppe faste kunder, både blant dem som kommer for maten, dem som trenger verkstedet og dem som ganske enkelt liker å stikke innom.

Mange har hatt stasjonen som et fast stoppested. Andre har kommet inn døra uten nødvendigvis å ha et stort ærend. På verkstedet har folk kunnet rusle innom, slå av en prat og følge med på det som foregår. Morten og Erik beskriver et sted hvor det har vært høyt under taket og lite høytidelig.

– Det er åpent her. Føttene er godt planta på gulvet, og skuldrene er senka for dem som kommer innom. Og det er bestandig rom for en kaffekopp eller to, sier de.

Det er også dette de kommer til å savne. Etter alle årene bak disken og på verkstedet er mange av dem som kommer gjennom døra ikke lenger bare kunder. De er blitt kjente ansikter og en del av arbeidsdagen.

– Det er jo det som har gjort at vi har holdt på så lenge. Kundemassen. Det er sosialt og fint, og det har bestandig vært godt miljø her. Vi har kosa oss.

En første smak på arbeidslivet

Esso har også vært arbeidsplass for langt flere enn dem som til enhver tid har hatt sitt daglige virke på stasjonen. For mange unge har noen vakter bak disken vært det første møtet med arbeidslivet. Hvor mange som har vært innom gjennom årene, har Morten og Erik for lengst mistet tellinga på.

– Det er mange det. Vi har rett og slett ikke tellinga, men de som har kommet innenfor dørene har vært stabile. De har vært her i mange år før de har reist videre for å studere eller flytta fra Røros. Det er mange som har startet arbeidskarrieren sin som ungdom her.

I dag har virksomheten fem heltidsansatte, i tillegg til ekstrahjelper. Gjennom årene har unge fått muligheten til å komme inn i arbeidslivet, lære rutinene og få ansvar, samtidig som stasjonen har hatt ansatte i forskjellige aldre og livsfaser.

At mange har blitt værende i flere år, mener Morten og Erik sier mye om miljøet på arbeidsplassen.

– Klarer du å få folk og ungdom til å være her over lang tid, da har du en god og stabil arbeidsplass, sier de.

Håper noen vil ta over

Når Morten og Erik nå avslutter, er det ikke med et ønske om å se dørene stenge for godt. Tvert imot har de håpet lenge at andre skulle ønske å overta driften. At de selv er ferdige, trenger ikke å bety at historien om en bemannet Esso-stasjon på Røros er ferdig.

I første omgang er løsninga at Esso kjøper bygget. Dermed endres også forutsetningene for en eventuell ny driver. Morten og Erik har eid bygget selv og dermed sittet med det økonomiske ansvaret når noe må vedlikeholdes, repareres eller investeres i. En ny driver vil kunne komme inn i en annen modell, der lokalene leies av Esso i stedet for at vedkommende selv må eie hele anlegget.

Det mener de kan gjøre muligheten mer interessant for noen som har lyst til å prøve seg.

– Det kan jo hende at det er en mye bedre avtale for noen nye å leie enn sånn som vi har hatt det, sier de.

Derfor vil de gjerne høre fra folk som kunne tenke seg å drive.

Fram mot avslutninga i oktober vil det kunne bli enkelte avvik i åpningstidene, særlig på kveldstid. Morten og Erik forteller at de nå går inn i en kontrollert avvikling av driften, der åpningstidene må tilpasses arbeidsressursene som er tilgjengelige.

Pumpene blir stående

Dersom ingen ny driver kommer inn, betyr det likevel ikke at Esso forsvinner fullstendig. Planen er at drivstoffpumpene skal bestå og går over til automatdrift. Vaskehallen vil også bli stående i drift. 

Det store spørsmålet er hva som skjer med resten av virksomheten. Butikken, verkstedet og den bemannede delen av stasjonen er det som står i spill når Morten og Erik avslutter. Hva bygget ellers vil romme dersom ingen overtar, vet de foreløpig ikke.

For kundene vil det fortsatt være mulig å svinge innom for å fylle tanken. Men dersom ingen tar stafettpinnen videre, blir besøket noe annet enn det rørosingene har vært vant til.

For en automat kan selge bensin.

Den kan ikke skifte ei lyspære, finne sikringen som har gått eller slå av en prat med den som kommer inn døra. Den kan heller ikke gi en ungdom den første vakta i arbeidslivet eller kjenne igjen den faste kunden som har kommet innom år etter år.

Det er den delen av 78 års historie Morten og Erik håper at noen fortsatt kan se en framtid i.