La Glåmos skole leve

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nedleggelse av Glåmos skole er igjen på agendaen, til tross for at skolen ved politisk vedtak, ble fredet fram til 2027. Økonomi er i denne omgang ikke dratt fram som vesentlig årsak, nå er det læringsmiljøet det stilles spørsmål om.

Læringsmiljøet er ikke i fare

Opplæringsloven § 2–6 sier at elevene har rett til å gå på en skole i sitt eget nærmiljø. I innstillinga til saken blir det hevdet at det er læringsmessig uheldig med så få elever. Oppdatert forskning sier noe helt annet. Professor Edvard Befring i boka Nærmiljøpedagogikk (2009) skriver: «Ein skole i dynamisk samhandling med nærsamfunnet, med arbeids- og kulturliv, framstår som ein mektig pedagogisk ressurs både for lokalsamfunnet og for læring og oppfostring av den oppvoksande generasjon.» «Aldersblanding framstår som eit personleg utviklande og haldningsskapande pedagogisk bidrag for dei eldste, og som ein tryggleikskapane og identifiserande ressurs for dei yngste.» «Relevant norsk og internasjonal forskning viser ingen systematiske skilnader mellom store og små skoler med omsyn til dei skolefaglege prestasjonane til elevane».

Hovedargumentet avvises

I en nylig utgitt bok, med tittelen: «Små skolar og kortreiste elevar» (2025), skriver professorene Karl Jan Solstad og Marit Solstad : «Når det gjeld sosial læring, synest små skolar med elevtal ned mot 10 til 15, noko overraskande kanskje, å gje elevane gode vilkår og betre enn i store skolar som ikkje treng å operere med aldersblanding i klassane.» Hovedargumentet for å legge ned Glåmos skole avvises av nyere forskning.

Barnets beste skal vurderes

Avgjørelser knyttet til skolestruktur ligger i kjerneområdet av den kommunale handlefriheten. Kommunestyret skal beslutte hva som er til barnas beste. Opplæringsloven § 10–1 som kom inn i lovverket i 2024, lovfester prinsippet om elevens beste, som grunnleggende hensyn i alle avgjørelser og handlinger som berører elever, basert på FNs barnekonvensjon artikkel 3 og Grunnlovens § 104. Loven sier at det beste for barna skal være et grunnleggende hensyn i alle saker, som omhandler barn. Kommunestyret må altså vurdere og grunngi hva som er til elevenes fordel, og vekte dette hensynet tungt mot andre interesser, samtidig som elevenes interesser, alder og modenhet skal vektlegges. Å busse førsteklassinger fra Bekkosen og Sandneset til skolen på Røros, en time hver vei, kan neppe karakteriseres som til barnets beste, uansett hvor mye man ønsker å legge ned Glåmos skole. 

Sivilombudet har gitt en meget klar uttalelse om hva som er til barnets beste, og understreket den viktige distinksjonen mellom å ha rett og å få rett. Det hjelper ikke om et barn har en rettighet, så lenge barnet ikke får virkeliggjort denne rettigheten. Røros kommune må altså ta stilling til hvordan de best mulig kan trygge noen av samfunnets svakeste, barna, og gi dem den rettssikkerheten de har krav på. Det holder ikke å si at; «kommunen gjør sitt ytterste for å sikre at barnets beste blir ivaretatt.» For at barnets beste skal være ivaretatt må kommunen synliggjøre hvilke vurderinger som legges til grunn. Det ble ikke gjort i tilstrekkelig grad i innstillinga. 

Her bryter kommunen § 104 i Grunnloven, om nedleggelse vedtas. Den beste skolen er fortsatt barna sin nærskole.