Gjør som vi sier og ikke som vi gjør 

Valgkamp pleier å teppebombes med løfter om bedre tilbud for de svakeste, enten det er barn, syke eller eldre. Partiene kappes om å love midler til flere varme hender, flere lærerressurser, flere sykepleiere, flere å snakke med - som har bedre tid - i løpet av dagen. 

Denne sensommeren har derimot lokalt vært preget av endringer i tjenestene til flere av de svakeste i samfunnet vårt, nemlig barn med særskilte behov for oppfølging og avlastning. 

ROBEK-kommunen Røros mener det er penger å spare på å ikke samarbeide med nabokommunen, og ansetter et stort antall nye på TFF. Disse skal rustes for å bygge en ny tjeneste for åtte familier med barn som trenger ekstra bistand. I samme vending gjør Røros akkurat det de for noen måneder tilbake kritiserte Holtålen for i oppsigelsen av landbrukskontoravtalen - nemlig å si opp et interkommunalt samarbeid, uten å varsle samarbeidskommunen, de ansatte eller de pårørende som er avhengige av tjenesten. 

I forrige avis vedgikk kommunalsjef Jan Roger Wold at prosessen mot Os kommune ikke har vært god nok. Også i denne ukes avis snakker vi med pårørende som ikke har fått tilstrekkelig informasjon om endringene kommunen hevder å ha kommunisert. Hvem de har kommunisert disse endringene med, vet vi ikke, men mye tyder på at det iallefall ikke gjelder flere av de berørte av avtaleoppsigelsen med Rytrøa og Strømmehagaen. 

I jakten på penger å spare, er det også varslet nedleggelse av Glåmos skole. Dette til tross for at politikerne lovte dyrt og hellig at skolestrukturen ikke skulle røres før 2027. Vi kan se poenget med penger å spare på å legge ned en skole med de vedlikeholds- og ressursbehovene de innebærer, samtidig som elevtallet går ned. Men da kan man ikke samtidig hevde at man kjemper for bygdenes rett til overlevelse, og trygge og gode tjenester for de minste i samfunnet vårt. Denne valghøsten er iallefall ikke i de svakestes navn. 

– Jeg tror mange har resignert i Glåmossamfunnet

– Denne situasjonen gir meg ikke noe valg