Marie Bakås er fast spaltist i ukas kommentar i Fjell-Ljom. Foto: Marit Langseth
Framsnakk
Marie Bakås deler ut ros i denne ukas kommentar.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Jeg har alltid visst at broren min er snillere enn meg. Jeg begynner å mistenke at han også er en god del klokere. Sjøl om det innimellom kan være irriterende å ha en sånn bror, har jeg begynt å bli så gammel at jeg vet å sette pris på det. Sånn som i helga, da jeg klaget min nød til ham om at jeg ikke ante hva jeg skulle fylle denne ukas kommentar med, fordi jeg ikke syntes det var noen spesielle som fortjente å få passet sitt påskrevet for tida (utenom de vanlige, så klart, som vaksinemotstanderne, klimaskeptikerne og folk som er kronisk høye på seg sjøl, uten å ha noe substansielt å fare med). Da sa broren min noe klokt – igjen: «MÅ du bare kjefte, da? Kan du ikke bruke plassen denne gangen til å framsnakke noen som virkelig fortjener det?»
En fordel ved å ha kloke brødre, er at de får en til å tenke seg om. Etter helgas broderlige oppfordring tok jeg derfor fram igjen redaktør Nils Kåres «oppgave» til oss som skriver denne spalten. Mandatet vårt er å «bidra i samfunnsdebatten», gjerne ved å være «skarp og tydelig». Men kan man ikke være klar som blekk, og attpåtil melde noe vettugt i samfunnsdebatten, også om man velger å dele ut litt ros?
Så de siste par døgna har tankene mine kretsa omkring begreper som «posisjon», «makt», «innflytelse» og «påvirkningskraft», knytta til våre små lokalsamfunn. Og etter hvert så jeg at for meg er det spesielt ett lokalt «maktmenneske» som i den siste tida har pekt seg ut som en positiv kraft – nemlig Holtålens nye og unge ordfører Arve Hitterdal.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
