Uten distriktene stopper Norge opp

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flere hevder at vi ikke lenger har råd til å la folk bo hvor de vil, og samtidig forvente kommunale tjenester. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Mange begrunner dette med påstanden med demografiske endringer, mer ekstremvær og presset kommuneøkonomi. Arbeiderpartiet mener at dette både overser betydninga av distriktene og undergraver friheten som ligger til grunn for det norske samfunnsprosjektet.

Det mest «rasjonelle» på papiret ville kanskje vært at vi alle bodde i høyblokker – med butikk i kjelleren, skole i første etasje, helsehus i andre, kontorer og produksjonslokaler videre opp, og boligene på toppen. Det ville sikkert vært økonomisk effektivt. Men hvilket liv ville det vært?

Alt handler ikke om penger

Et samfunn handler om mer enn effektivitet. Det handler om livskvalitet, tilhørighet og frihet – friheten til å bo der man vil, leve slik man ønsker, og være en del av et lokalsamfunn man identifiserer seg med. Hva er poenget med et samfunn hvis det ikke legger til rette for gode liv?

Kraftproduksjon, mineralutvinning, matproduksjon og skogbruk skjer i stor grad i distriktene. Arbeiderpartiet har lagt til rette for at vi har disse næringene i hele vårt landstrakte land. Disse næringene er ikke bare økonomisk viktige – de er helt grunnleggende for Norge. Og de som jobber med dette trenger gode lokalsamfunn, med skole, helse og infrastruktur. Uten det stopper Norge opp.

Mange drømmer om et liv på bygda

Folk på bygda vet at servicetilbudet er mindre enn i byene. Vi vet også at vi må trå til når det trengs og vi aksepterer begge deler. Det er ikke ønsket om bedre tjenester som driver distriktsbosetning, men ønsket om livskvalitet: følelsen av tilhørighet og frihet.

Mange finner dette i byene, men «småbruksdrømmen» lever sterkt hos mange nordmenn. Drømmen om et litt annet liv er høyst levende og for mange betyr det et liv på bygda.

Kommunene må få riktige verktøy

Noe alle er enige om er at kommunene ikke kan fortsette som før. Kommunene vil ikke klare det. De fortjener honnør for å løfte problemstillinga. Jeg mener også at tiden er inne for en ærlig forventningsavklaring mellom folk og myndigheter.

Men svaret er ikke å trekke fellesskapet tilbake fra distriktene. Svaret er å gi kommunene større frihet til å løse oppgavene på sin måte – med riktige verktøy i verktøykassa. Det betyr mindre statlig detaljstyring, enklere regelverk og mer lokal tilpasning.

Gode liv i hele landet

I regjeringas forslag til statsbudsjett ligger det flere milliarder kroner til distriktspolitiske tiltak. I 2025 har kommunesektoren en realvekst i de frie inntektene på om lag 15 milliarder kroner – den største økninga i nyere tid. At kommunene får flere friske milliarder også i statsbudsjettet for 2026, er positivt. Samtidig må vi fortsette å styrke kommuneøkonomien i årene som kommer. I forslaget til statsbudsjett ligger det inne flere titalls milliarder til distriktspolitiske virkemidler. Det er ikke for å være snill med de som bor i distriktene, men fordi hele landet blir sterkere når folk kan leve gode liv der de ønsker.

Et bærekraftig samfunn handler ikke bare om økonomi – det handler om mennesker, fellesskap og frihet. Ja, vi må tenke nytt, men vi må ikke tenke bort. Norge har vært – og skal fortsatt være – et land der det er mulig å bo og leve gode liv i hele landet.