Nedlegging av Glåmos skole løser ingen problemer

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forslaget om å legge ned Glåmos skole er problematisk fordi det ikke løser de reelle utfordringene i skolestrukturen i Røros kommune, det flytter dem.

Kommunen hevder at ressursene på Røros skole vil bli bedre dersom Glåmos legges ned. Samtidig er situasjonen på Røros skole allerede alvorlig. Før barn flyttes dit, må kommunen kunne dokumentere hvordan disse utfordringene faktisk skal løses. Det foreligger per i dag ingen konkrete tiltak som gir grunnlag for tillit.

Det er blitt hevdet at en sammenslåing, der Glåmos skole legges ned og elever overføres til Røros skole, vil bidra til å løse noen av utfordringene ved Røros skole gjennom frigjøring av lærerressurser. Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Vil disse ressursene kompensere for mer enn det økte elevtallet som følger med? Det er uklart hvordan de ressursene som eventuelt frigjøres faktisk skal brukes. Uten konkrete og forpliktende planer fremstår dette som en teoretisk gevinst, ikke en reell løsning.

På Glåmos skole er ressursene over tid redusert til et uforsvarlig nivå. Én lærer skal dekke undervisning for 1.–7. trinn i samme økt. Dette er ikke forenlig med et forsvarlig lærings- eller arbeidsmiljø, og det utfordrer både kvalitet og sikkerhet. Når Glåmos skole ikke gis rammer til å løse egne, åpenbare utfordringer, er det vanskelig å se hvordan de samme ressursene alene skal være tilstrekkelige til å løse de allerede dokumenterte problemene ved Røros skole.

Som i tidligere runder mangler sentrale deler av beslutningsgrunnlaget. Det finnes ingen reell konsekvensutredning, ingen medvirkningsutredning og ingen konkret overgangsplan for barna som berøres. Samtidig er barnehagen på Glåmos full, med venteliste, noe som tydelig viser at behovet for et lokalt tilbud består.

Når kommunen samtidig står på ROBEK-lista, og det over tid har blitt signalisert at administrasjonen får en enklere drift uten Glåmos skole, er det rimelig å stille spørsmål ved hva som faktisk er drivkraften bak forslaget.

Det avgjørende spørsmålet kommunen må svare på, er dette:

Hvem tar ansvaret dersom barna ikke får et trygt og forsvarlig skoletilbud etter en nedlegging?

Hvem er villig til å garantere, svart på hvitt, at barna får god nok oppfølging og et trygt skolemiljø?

Det finnes alternativer som ikke er tilstrekkelig vurdert, blant annet deling av trinn eller utvikling av Glåmos skole som et særskilt tilrettelagt tilbud. Felles for alle realistiske løsninger er behovet for forpliktende avtaler og reell vilje til å investere i kvalitet.

Å legge ned Glåmos skole uten dokumentasjon på at barna får et bedre og tryggere tilbud et annet sted, er ikke ansvarlig politikk. Det løser ingen problemer, det flytter dem.

Mvh FAU Glåmos Paule, Anne-Irene Johansen