– Det lyser fryd over minnet ditt

Gode Amund. Det var en trist nyhet som kom i Fjell-Ljom her om dagen. Du benytta det fine desemberlyset til å ta farvel. Det er ikke noe å si på. Du slet med helsa de siste åra, og synet svikta deg. Det er grenser for hva en gammel skrott orker. Du var tross alt 89. Jeg ble kjent med deg i 1977. Da var du lærer i estetikk og fransk på gymnaset, Bergstaden videregående skole (men det var det jo aldri noen som kalte skolen). Alle lærerne hadde markante personligheter, noen var

til og med lett rabiate. Du var også en unik skrue, en rund og mild og trivelig hedmarking som jeg tror det ikke fantes et grann vondt i. Jeg kan ikke huske du noen gang ble verken sur eller arg, bare oppgitt – rett som det var og med full rett – over manglende interesse fra de sløve elevene i auditoriet i kjemibygget. Du viste gjerne og entusiastisk fram lysbilder fra turene dine i Frankrike, og du forsøkte å lære oss om kunstnere som Monet, Manet, Renoir og Van Gogh, de store innen impresjonisme og postimpresjonisme. Du lærte oss grunnleggende ting om arkitektur, om joniske, korintiske og doriske søyler og kapitéler, og om byggeskikkens bruk av assymmetri. Du guida oss rundt på Røros og viste oss hvordan forfedrene hadde lånt stilelementer fra Europa – fra antikken, barokken og klassisismen når de dekorerte husene sine. Vi skjønte ikke hva dette hadde med oss å gjøre, det tar noen år å forstå hva dannelse er.

Så hadde vi ikke noe med hverandre å gjøre på mange år, men du kjente alltid din gamle elev igjen på gata og hilste blidt når vi treftes. Da jeg begynte å engasjere meg i lokalhistoria for 25 år siden, fikk vi felles interesser og stiene våre kryssa hverandre igjen. Jeg oppdaga hvor stor og respektert du var på kulturminnefeltet. Hvor mye du hadde utretta som folkelivsgransker og kulturhistoriker. Hvor mye du kunne. Hvor godt du skrev. Hvor dyktig du var med fotoapparatet.