Store, berømte stjerner sier bestandig i intervjuene de gir at de har alltid visst det. De visste det fra de var små, de visste det innerst inne. At suksessen ville komme, til slutt. Beinharde år med blodslit og gråt. Prøvelser. Likevel har de alltid visst det, sier de. At Gud eller universet hadde en plan for dem. Så smiler de. Glitrende, perfekte smil, hud som fløyel og et sterkt blikk inn i en kameralinse. Men poenget er, at alle de andre, alle vi andre, vi som ikke ble superstjerner, vi følte oss sikre på det vi også. At det skulle løsne for oss. At en dag, kom den rette muligheten og akkurat vi skulle få sjansen til å skinne. Men så ble det ikke sånn. Etter alt sammen, har jeg likevel lyst til å si at universet hadde en plan for meg også.
Høye hæler i rask gange over parketten, kaffemaskinens uregelmessige stønning og summingen av tastaturtrykking og stemmene til alle de kontorkledde kollegene mine var inne i ørene mine, åtte timer hver dag mandag til fredag. Jeg hadde fått dette opp i halsen etter kort tid da jeg var ny i firmaet, men regningene skulle betales og alle må jo ha en jobb, ikke sant? Etter en tid blir det som med så mye annet, man blir blasert, bedøvd av rutiner og hva som forventes av en. Med et sukk og en etter hvert stadig større likegyldighet, gikk jeg til jobb og hjem igjen, hver dag i tre år. I helgene var jeg ute på byen. Det var jo slik det skulle være. Jeg var en ung, singel jente. Men det var de samme stedene, de samme folka, de samme samtalene. Sakte gikk det opp for meg hvor mye jeg kjedet meg. Var dette meg? Var dette virkelig alt? Tanken plaget meg mer og mer.
Det var fredag, og helgen lå foran meg som et fristed. Men samme det, egentlig. Jeg hadde ingen planer, men visste det lå en forventning fra Siren om at vi skulle ut på byen igjen. Akkurat som meg selv og vennene mine, var mennene jeg møtte som blåkopier av hverandre. Gjennomsnittlig utseende og med gjennomsnittlige meninger. Skreddersydd vest for Slottsparken, hipster på andre siden. Mest av alt var jeg lei av meg selv. Jeg beveget meg nedover Grensen, motløs og skamfull på samme tid. Jeg visste hvor privilegert jeg var, det var ikke det. Det var til å grine av. Hodet kvernet. Brått kjente jeg at noe grep meg fast i armen. Jeg bråsnudde, klar til å slenge en melding. Et smilende ansikt lo mot meg. Det tok noen sekunder, men så kjente jeg henne igjen.
Det var Karina. Jeg hadde ikke sett henne siden ungdomsskolen. Vi hadde hengt sammen hver dag fram til niende klasse. Hun hadde ikke vært så freakete da, men like blid. Hun hadde hatt grønne, kantete briller, ufikse bukser, og et stort smil med tannregulering. Den var borte nå, brillene også. Men smilet var det samme. Hun hadde lyserosa tjafsete hår i hestehale og en oksering i nesen. Jeg stirret med munnen åpen. Jeg kunne ikke tro at Karina hadde fått lyserosa hår. Ved siden av henne sto en mager fyr med sleik og slitt skinnjakke. Han røyket og stirret på meg. Han målte meg med øynene, og sa ingenting.
- Hei Maria! Karina ga meg en klem, og jeg prøvde å riste av meg det dårlige humøret. Karina introduserte vennen sin som Kim, og virket oppriktig glad for å treffe meg. Hun lurte på hva jeg gjorde her. – Jeg jobber rett i nærheten, sa jeg, - er på vei hjem egentlig. Karina ba meg bli med dem og ta en øl.
– Kom igjen, det er jo fredag! Uten å merke det hadde jeg sagt ja. Kim målte den svarte blazeren min med skepsis. - Dette er Maria, sa Karina.
– Fin blazer, sa Kim. Jeg var varm i ansiktet.
Annonse
Vi gikk til nærmeste vannhull og kjøpte hver vår øl. Og en til. Tross den dårlige starten tok det ikke lang tid før jeg hygget meg. Det var lenge siden jeg hadde møtt mennesker som ikke var akkurat som alle de andre jeg kjente. Som ikke snakket om gardiner på salg og hvor kjipt det var med åpent kontorlandskap. Karina jobbet som kunstner nå, hovedsakelig med installasjoner, fortalte hun. Hun solgte også noen bilder, men måtte jobbe i en resepsjon tre ganger i uka for å få det til å gå rundt. Jeg beundret måten hun sa kunstner på, liksom helt naturlig.
–Men det er ok, smilte hun. – Hvis det er det som må til for at jeg skal få kunne gjøre dette her. Jeg stirret ned i ølglasset mitt. Hvorfor hadde alle det så mye morsommere enn meg? Jeg tok meg sammen, og flyttet blikket over på Kim. Det var noe vilt over ham, han gjorde meg nervøs.
- Og hva gjør du?, spurte jeg Kim. Kim smilte, smalnet øynene enda litt mer og tok en ny slurk av ølen. Han og Karina vekslet blikk. Jeg visste ikke hva det betydde.
- Ah, det berømte spørsmålet. Han smilte ned i glasset. -Jeg gjør litt av hvert. Prøver å lage noen… bilder, da. Han holdt litt inne, før han fniste litt. Det var noe jeg ikke forsto. Karina sa ingenting.
Jeg ventet.
–Jeg får penger fra Nav, gliste han. Han tok en pause, drakk litt mer av ølen sin og lot denne opplysningen synke inn over meg. – Og det skal jeg si deg, det er faen meg genialt. Jeg får penger for å gjøre akkurat som jeg vil.Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det ble stille en stund.
-Tegner du fortsatt, spurte Karina. – Du var jo så flink til å tegne før. Jeg ristet på hodet. Jeg visste ikke hvorfor jeg ikke tegnet lenger. Karina tømte resten av ølen i en slurk.
–Vel, det burde du. Du hadde virkelig talent. Jeg smilte. Kim så på meg. Han så ikke spesielt overbevist ut, men det så ikke lenger ut som om blazeren min gjorde ham fysisk uvel.
–Vil du være med på fest i morgen, eller, spurte han plutselig. – Du kan komme til meg først, hvis du vil. Jeg så forvirret på ham. Folk kom jo ikke med slike forslag helt ut av det blå til folk de ikke kjente? Men det var første gang på lenge at jeg kjente igjen Maria inni meg.
–Hvis du vil, gjentok han. Jeg nikket sakte og smilte.–Ok, sa jeg.
Det føltes rart å besøke en person jeg hadde møtt først kvelden før. Det hadde ikke falt meg inn at det var en date heller. Karina skulle jo også være med, men hun skulle møte oss på festen, hadde hun sagt. Da jeg gikk inn porten, kom nervøsiteten. Jeg trykket på dørklokka hvor det sto KIM, og døren ble åpnet før jeg rakk å si noe. Jeg gikk opp to etasjer, til jeg kom til en slitt dør på gløtt, overstrødd av gamle klistremerker. Det måtte være her. Lyden av hiphop fra nittitallet strømmet ut. Jeg følte jeg gikk inn i en annen tid, et annet univers. Leiligheten til Kim var sånn man bare så på film. Hovedrommet var stort og så ut til å romme det meste, med en stor dobbeltseng, staffeli, malingsspann, kjøkkenbenk og en fillete sofa. Hjernen min kvernet for å absorbere alle inntrykkene. Sofaen var overfylt av klær, tomflasker og noen spraybokser jeg antok var hårspray. Det var rotete og halvskittent. Dette var noe annet enn å være gjest hos Siren, som alltid var livredd noen skulle søle rødvin på de hvite teppene og sofaen hennes.
Kim sto med hodet inn i kjøleskapet.
– Vil du ha en øl eller, Maria? Han snudde seg og så utålmodig på meg.
– Ja takk, skyndte jeg meg å si. – Jeg prøver å ikke drikke så mye øl, det er jo ganske fetende. Men det er greit i helger, bablet jeg. Kim tok en lang slurk av flasken sin, mens han rakte en til meg. Så kom han med et lite fnis.
- Dæven, sa han, du er jaggu skikkelig snerpete. Jeg hevet øyenbrynene. Det var neppe noe kompliment. Jeg skulle til å slenge en melding tilbake, da jeg så han holdt inne en latter. Jeg begynte å le.
- Jepp. Får tro det bli bedre etter denne her, sa jeg og tok en slurk. Jeg var strålende fornøyd med at jeg hadde greid å parere kommentaren hans, og kjente humøret steg.
– Jævlig bra, sa han. – Men du? Skal jeg farge håret ditt eller? Han pekte på en malingsflekkete pinnestol og slo galant ut med hånden.
Jeg dro forbløffet i en hårlokk.
- Farge håret mitt, nå?
- Tilfeldigvis har det seg slik at før jeg begynte å… , han trakk på det og lo litt, - snylte på systemet, så var jeg faktisk en habil frisør. Du kan bare kalle meg Jan Thomas, liksom.Alt ved Kim, leiligheten og det siste døgnets tilfeldigheter var så overveldende, at jeg merket ikke engang at jeg satte meg i stolen og tok ut hårstrikken.
Kim gikk bort til kjøkkenbenken og begynte å blande farge. Jeg dro hånden gjennom håret.
–Det blir vel ikke blått eller rosa eller noe? Jeg prøvde å ikke høres nervøs ut.
– Nei, slapp av, dette er vanlig svart. Svart som sjela mi, baby. Han blunket og kom gående mot meg med fargeskåla i hånda.
- Man kan plutselig se helt annerledes ut, bare med en annen hårfarge. Jeg smilte for meg selv, jeg likte den tanken. Han begynte å jobbe med håret mitt. Vi var stille en stund, Depeche Mode hadde kommet på anlegget. Jeg sendte venninnegjengen en pliktskyldig tanke. Siren hadde som vanlig ringt meg på formiddagen, og ble sur og overrasket da jeg sa jeg hadde andre planer i kveld. Den lille gjengen vår pleide å ha planer som ikke innbefattet de tre andre kanskje en gang i skuddåret. De satt antagelig og baksnakket meg i dette øyeblikk.
– Kim, sa jeg. Hvorfor inviterte du meg egentlig hit for å farge håret mitt? Altså… Jeg stotret. Kim tok farge på enda en hårlokk. Jeg kunne kjenne at han smilte.
– Vel.. Jeg tror du trengte å gjøre noe moro, jenta mi. Du er nysgjerrig på noe nytt. Og slapp av, du er ikke min type. Jeg fniste. Han holdt ølflasken sin over skulderen min og klinket den mot min.
– Nå skal du vente 20 minutter, sa han.
Etter vi hadde skylt ut hårfargen, fønte jeg håret og sto og betraktet det nye meg.
- Ser du at du ser ut som en helt annen? Kim dukket opp bak meg, og stirret alvorlig på meg inn i det flekkete baderomsspeilet. Jeg strøk meg over håret. Ingen kjipe fargeflekker oppe i pannen eller ved ørene. Kim kunne dette. Jeg så råere ut, sterkere. En tøffere Maria. Jeg fanget blikket hans i speilet igjen.
- Takk, sa jeg. Ansiktet hans sprakk opp i et stort smil. Han tente en sigarett.
– Kom, sa han, -jenter med svart hår tar en shot før de går på fest! Vi gikk bort til kjøkkenbenken og hylte ned en tequila hver, og en til.
– Okay, nå må vi stikke! Han snublet bortover ved kjøkkenbenken for å hente skinnjakka som lå henslengt på enden, og veltet tequilaglasset sitt i samme slengen. Han slengte på seg jakka og lot glasset ligge.
-Vent, jeg skal bare ha i litt hårspray! Jeg løp hektisk bort til sofaen og grep en av boksene som lå der, da Kim begynte å snøfte av latter.
–Jeg tror det blir litt for heftig hårforandring på deg i dag hvis du bruker den der. Jeg så forvirret på ham og så på den kompakte boksen jeg holdt i hånda. MONTANA BLACKOUT, leste jeg. En advarsel sto nede på flasken. Jeg prøvde å møte blikket til Kim. Han smilte fortsatt, men øynene hans lå i skyggen fra døra.
- Kom a, så går vi, sa han.
Thea Dehlie. Foto: Privat
Dette skriver juryen om bidraget
Teksten er et utdrag av en lengre tekst. Den åpner med å gi den noe klaustrofobiske følelsen av at livet bare går, og langt fra blir som man har håpet. Et møte med en gammel venninne får imidlertid hovedpersonen til å komme ut av komfortsonen, og ting begynner å skje.
Personene er godt beskrevet, ikke minst vennen til venninnen. Historien er uforutsigbar og full av kontraster, og både vennen og hovedpersonen klarer å overraske leseren. Historien er visuelt godt skrevet, og speiler det å være menneske på godt og vondt.
