Marie Bakås skriver fast i ukas kommentar i Fjell-Ljom. Foto: Marit Langseth
Valgets kvaler
Stortingsvalget er tema i ukas kommentar av Marie Bakås.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg innrømmer det først som sist: Det samme skjer alltid. Før hvert stortingsvalg, sånn like etter jul, bestemmer jeg meg for at nå, denne gangen, skal jeg skjerpe meg og gå inn med liv og lyst (det siste er å ta i, men du skjønner hva jeg mener) for å engasjere meg skikkelig i valgkampen. Jeg har ambisjoner om å granske alle partiprogram, følge nøye med på tv-debattene, følge partiene i sosiale medier og holde meg spesielt oppdatert på mine hjertesaker. Jeg tar sikte på å gjøre det jeg mener enhver ansvarlig norsk borger burde: Følge debatten med åpent sinn (dog ikke så åpent at det blir hull i hodet), lytte og lære, gjøre seg opp en velbegrunnet mening og så troppe opp med rak rygg, mot i brystet og vett i pannen i valglokalet den 13. september og avgi sin stemme.
Men slik blir det aldri. For sånn utpå våren allerede rammes jeg av valgfatigue og faller sakte, men sikkert av lasset. Jeg slenger innom en valgomat, men forstår så klart hva jeg skal svare for at resultatet skal plassere meg sånn omtrent der jeg mener jeg hører hjemme. Jeg ser en tv-debatt eller to, men etter en halvtimes tid begynner jeg å fundere på om jeg muligens heller skulle sett ferdig den serien jeg liker så godt. Jeg blar uinspirert gjennom politikksidene i avisene, og jeg hører halvhjertet på Nyhetsmorgen. Og den nagende følelsen vokser, den snikende fornemmelsen av at valgkampen ikke fenger meg. Jeg, som vanligvis har så lett for både å forarges og begeistres, burde da kunne la meg engasjere av noe så fundamentalt viktig som stortingsvalget. Men det gjør jeg bare ikke. Og det skammer jeg meg over.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
