Ingen tjener på taushet

Fra tid til annen får vi kritikk for å være for spisse, for kritiske, eller for å levere saker som oppleves ubalanserte. Det tar vi på alvor. Vårt fremste mål er alltid å belyse en sak fra alle relevante sider før vi trykker den. Men god balanse forutsetter at partene faktisk snakker med oss.

Den siste tiden opplever vi en urovekkende trend: Både offentlige etater, kommunale kontorer og private bedrifter velger oftere å lukke dørene når vi stiller spørsmål eller ber om innsyn. Det kan dreie seg om henvendelser som blir møtt med dyp stillhet, standardsvar ført i pennen av kommunikasjonsrådgivere etter lange forsinkelser som trenerer saken, eller rene avslag på å kommentere.

Dette skaper en umulig situasjon. Hvis en berørt part nekter å oppklare fakta, dele sin versjon eller forklare bakgrunnen for en omstridt beslutning, blir bildet uunngåelig ufullstendig. Vi kan ikke la være å omtale kritikkverdige forhold bare fordi den ene parten velger å gjemme seg bak taushetspliktens yttergrenser eller en travel kalender. Samfunnsoppdraget vårt stopper ikke ved rådhustrappa eller bedriftsporten.

Når kilder nekter å svare, rammer det ikke bare oss som journalister – det rammer innbyggerne. Innsyn og åpenhet er ikke et privilegium pressen krever for sin egen del; det er innbyggernes rett til å vite hva som foregår bak lukkede dører, hvordan fellesskapets midler forvaltes, og hvordan lokale bedrifter opptrer.

Vi ønsker dialog, ikke konfrontasjon. Vi ønsker å gi rom til nyansene, forklaringene og konteksten som gjør en sak helhetlig og rettferdig. Men for å få til det, må dørene åpnes og telefonene besvares. Stillhet er sjelden et godt svar, og det bygger verken tillit eller et velfungerende lokaldemokrati.