Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
«Bønder og bønders barn skal skytes, og slusken skal styre rike og land»
I mitt første leserinnlegg, i desember 2025, skrev jeg om hvordan utmarka i Ålen/Hessdalen ble stadfestet som fast eiendom og privatrettslig håndtert av offentlig forvaltning. Da den nye, men akk så fattige, nasjonen Norge trengte likvider, ble de resterende bøkslede områdene vedtatt solgt til odel og eiendom. Det norske Storting fortsatte dermed med den samme forvaltningspraksisen som de danske enevoldskongene hadde ført i flere hundre år.
I dette innlegget vil jeg ta for meg hva som foregikk da de privatrettslige eiendommene senere skulle omdannes til statsallmenning. Det handler om hvordan skitne triks og knep, og mer enn det, for å neglisjere og diskreditere Grunnbokas rettsvern. Jeg kaller en spade for en spade.
Overskriften er hentet fra Eystein Eggens bok Gutten fra Gimle (1993). Gutten er han selv, og i boken gjengir han et kamprop fra arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden – også brukt som 1. mai-parole i Ålen på 1930-tallet. Det illustrerer godt at den voksende konflikten mellom bonden og slusken også var tydelig til stede i Ålen på 1920- og 30-tallet, noe jeg vil forsøke å forklare nærmere. I grove trekk vil jeg nå ta for meg hvordan utmarkseiendommene ble behandlet av kommunen på 1900-tallet.
I 1907 fikk Arbeiderpartiet for første gang rent flertall ved kommunevalget i Ålen – et flertall som skulle vedvare sammenhengende i over hundre år. Man skulle tro dette ikke var mulig uten et visst fingert spill, men slik ble det. Innbyggerne har kanskje ikke bare seg selv å skylde på for det som senere ble politisk bestemt på lokalt hold.
På sentralt hold vedtok Stortinget i 1908, under Venstres ledelse, Høyfjellsloven (HFL). Loven innbefattet en dømmende kommisjon, Høyfjellskommisjonen (HFK), ble opprettet med ett hovedformål: å trekke grensen mellom det man antok skulle bli statens eiendom i høyfjellet, og det som var bondens bruksområde nedenfor. Kommisjonen virket fram til 1953.
I forbindelse med arbeidet med Tolgafeltet fra ca 1924 og utover -3o tallet, rettet HFK også blikket mot Ålen, særlig i arbeidet med å fastsette fylkesgrensen mellom Hedmark og Trøndelag. Våre gamle dokumenter i Ålen ble dermed av interesse for kommisjonen.
Høyfjellsloven var enkel og ga i hovedsak retningslinjer for hvordan kommisjonen skulle settes sammen og arbeide. Den kan fortsatt leses i dag. Men loven var spesiell på ett punkt: Kommisjonen kunne både være selvbevisende og dømmende. Dette gjorde den lokalkjente representanten, som loven krevde, til å bli et svært viktig medlem når et område hadde fått jurisdiksjon fra politisk hold – både fra Landbruksdepartementet og Justisdepartementet – og ble klargjort for rettsutgreiing.
Kostnadene ved HFKs arbeid skulle fullt ut bæres av staten, som til gjengjeld forventet å få igjen for innsatsen i form av eiendom. Under forarbeidet til loven ble det reist kritiske innvendinger mot dette. Det var ingen selvfølge at staten ville bli tilkjent eiendomsrett til fjellet, og arbeidet kunne bli svært kostbart. I tillegg fryktet man at forventningen om utbytte kunne svekke kommisjonens upartiskhet.
Her må det minnes om cirkumferensen med privilegiene til Røros Kobberverk fra midten av 1600-tallet, som fortsatt hadde rettsvirkning i 1908. Innenfor cirkumferensen hadde verket rett til å utnytte alle ressurser – også i fjellet. Staten var her fortsatt skjøvet til side.
Lovens navn ble Høyfjellsloven, men rekkevidden ble ikke presist angitt i lovteksten. I forarbeidene omtales «fjellområdene i Sør-Norge vest for Glomma og til Trøndelag» som en grov avgrensning. Mer nøyaktige grenser ble fastsatt under jurisdiksjonen for hvert enkelt felt. Kort sagt var det høyfjellet – det golde fjellet uten privat bruk – staten ønsket å grensesette.
Lovens forarbeid omtalte også HFK som en mulig konfliktløser, og at kommisjonen ikke var påtenkt å løse konflikter som hadde oppstått før jurisdiksjon var gitt. Samtidig som lovmakerne fryktet at HFK selv kunne konstruere konflikter for å legitimere inngrep. - Begge disse fprmaningene ble likevel gjort av kommisjonen under Hessdalsarbeidet som jeg skal komme tilbake til.
Før jeg går inn på HFKs rettsutgreiing over Tolgafeltet – som inkluderte Dalsbygda, nabobygda til Hessdalen sør for fylkesgrensen – er det nødvendig å si noe om det politiske vedtaket i Ålen i 1922.
Frustrasjonen økte, tiden var mager for alle. Etter første verdenskrig fulgte stagnasjon. Behovet for metall falt kraftig, Mugg-gruva ble nedlagt, og gruvearbeiderne kjempet for tiøringer. Pengeverdien sank, folk ble gjeldstynget, og skiftende regjeringer maktet ikke å finne en vei ut av krisen. Hele Europa var rammet. Unge politikere, som Gerhardsen, søkte løsninger i Russland på 1920-tallet.
Så kom det som ble Ålens politiske vendetta – og starten på et regelrett tyveritokt.
En ny fjellov kom i 1920 og ble innført i Ålen i 1922. Loven var laget for statsallmenninger, og det første spørsmålet meldte seg umiddelbart: Hvor var statsallmenningene i Ålen, og hvor skulle loven gjelde? Dette spørsmålet ble stående ubesvart i over hundre år – og gjør det fortsatt.
Det er vanskelig å komme utenom at denne urettmessige maktutøvelsen fra kommunen var med på å skape uro og konflikt mellom gårdbrukere og gruvearbeidere – en konflikt som gjennom mellom- og etterkrigstiden har vært sterkt nedbrytende for bygda.
Fjelloven var ment som et styringsverktøy for fjellstyrer. Allerede i § 1 slo loven klart fast at den ikke gjaldt over private og hjemlede eiendommer. Likevel:
– Seterdaler og slåtteområder var fulle av private eiendommer, dokumentert i pantebøker og bekreftet av matrikkelkommisjoner etter dansketiden. – Private eiendommer ble aldri avgrenset, og § 1 ble ignorert.
Resultatet kunne ikke bli annet enn vedvarende konflikt. Dette var et stygt inngrep i eiendommer med rettsvern både i Grunnboka og i Grunnloven.
Så til HFKs behandling av det 9. felt Tolgafeltet. Jurisdiksjonen for Tolgafeltet strakte seg bare til fylkesgrensen mot Trøndelag. HFK hadde derfor ikke tillatelse til å avsi dom på nordsiden av grensen, som statens representant i saken, advokat Henrik Bergh ønsket. Ved avslutningen av Tolgafeltet forsto HFK at det var få fjellområder igjen som kunne defineres som statsallmenning, selv om politikerne i Ålen mer enn gjerne ønsket seg en. HFK nektet derfor likevel å gi en dom utenfor feltets grenser, som svar på Berghs skriftlige henvendelser.
Lovgiverne i 1908 visste godt hva cirkumferensen og fogdens forvaltning innebar. Rettighetene til ressursene i fjellet var beseglet av Rørosverket. Å gå over «den røde streken» i Hessdalen med en kjennelse, ville trolig både ha krevd lovendring og utløst enormt arbeid i flere kommuner – med lite eller intet utbytte for staten.
For å dempe statens skuffelse litt, åpnet HFK for noe i kjennelsen i 1934: De unnlot å fastsette fylkesgrensen nøyaktig og etterlot et smalt belte høyfjellsgrunn – «grensestrøkets stilling» – i tilfelle Tolgafeltet senere skulle utvides nordover.
Men noen slik jurisdiksjon ble ikke gitt før landet var okkupert. Våren 1941, etter at det tyske krigsmaskineriet hadde inntatt Norge, Stortinget var oppløst og Quisling-regimet hadde tatt makten, ga justisminister Riisnæs klarsignal til å utvide Tolgafeltet med et tilleggsfelt i Hessdalen.
Høyfjellskommisjonen var dermed blitt en del av det nazistiske statsapparatet.
Arbeidsfeltet omfattet hele utmarka i Hessdalen og fikk navnet «Tilleggsfelt til det 9. felt». Tilleggsfeltet ble nesten like stort som hovedfeltet, og staten fikk nå mulighet til å hente inn det utbyttet som uteble i Tolgafeltet – og mer enn det. Tiden og forholdene tilsa at våre eiendommer sto for fall.
Motstanden ble knekt. Ikke minst på grunn av det som skjedde med Gunnar Tank og Bull Aakrann.
Tank var jurist og HFKs faste arkivar gjennom 25 år – kommisjonens viktigste hode. Aakrann var advokat på Røros og hadde erfaring fra Tolgafeltets lange prosess. Begge kunne ha vanskeliggjort arbeidet i Hessdalen.
Tank ble funnet død på gata i Oslo i mars 1942. Dødsårsak ble aldri opplyst. Bull Aakrann ble i oktober samme år hentet av Gestapo, sendt til Falstad og skutt morgenen etter – sammen med 9 andre «sonofre».
Dermed var de største hindrene ryddet av veien.
Norge under nazistisk styre var ingen rettsstat. Spørsmålet er om vi egentlig ble det etter krigen. Landet ble styrt med fullmaktslover, og demokratiet satt til side. HFK fikk fullføre sitt krigsarbeid og slapp både rettsforfølgelse og straff. Da kjennelsen over Hessdalsfeltet kom i 1947, var privatrettslige eiendommer omgjort til statsallmenning.
Jeg er ikke i tvil om at kommisjonen sto overfor valget mellom straff og statsallmenning.
Det ble utført på en spekulativ måte: De visste at skulle de lage en Statsalmenning av et privatrettslig område, måtte grunnboka diskrediteres. Men de hadde ingen rett ti å endre allerede etablerte rettsforhold. Juridisk sett gjorde de det heller ikke. Men tida og tilhøva ga dem muligheten til å kunne så tvil om det tinglyste. De trakk yttergrensene for det som skulle bli en Statsallmenning, Beholdt noen fast bebodde plasser, resten ble overlatt de til en eventuell ankende domstol og forvaltningen å forsvare.
HFK var dermed ferdig med Hessdalen. De hadde gitt oppdragsgiverne den statsallmenningen de hadde bedt om og de unngikk straff.
Etter krigen vet vi de konstitusjonelle styringsorganene opptrådte som logrende hunder for sin nye eier. Norge lignet mer på en bananrepublikk enn en rettsstat – i lang tid.
Arkivene burde fortsatt kunne gi svar på hva som skjedde. I stedet er det lagt lokk på saken. Den skal ties i hjel – en velkjent metode. Riksmediene tør ikke følge den opp. Spørsmål møtes uten unntak med «god dag mann, økseskaft».
Epilog.
Et annet eventyr fra barndommen «som rinner meg i hu» er Keiserens nye klær.
I frykt for å bli stemplet som dum følte alle som så den nakne kongen, at de måtte si det samme som alle andre: At Keiseren hadde fått fine klær.
Dette er også essensen i vårt møte med rettsapparatet og forvaltningen om vår utmark. De henviste til hva den forrige instans’ «grundige behandling» hadde sagt og gjort. - Som egentlig ikke hadde sagt noen ting - Men kun for å bevare sin posisjon og rennome.
- Rettsutgreiingen til HFK bygde på trussel om straff. De måtte tolke de etablerte rettsforhold på en måte som reddet deres eget skinn.
- Høyesteretts anken bekreftet at HFK hadde gjort en grundig jobb - selv om ingenting var vurdert hverken ut ifra hevd eller dokumenter. De stole på at HFK hadde vurdert riktig,
- De lavere domstoler og Den statlige og kommunale forvaltning henviser bare til behandlingen i HFK og Høyesterett og at eiendomsforholdet er avgjort.
Hvor slående er ikke sammenligningen med eventyret og virkeligheten i dagens Hessdalen: om vi snur litt på det.
Eiendomsforholdet er avgjort av rettsapparatet som ingen eiendom. - Vi er naken.
Grunnbok og Grunnlov og likeså ligningspapirene forteller oss at vårt hjemmelsforhald tilsier fast privat eiendom. Vi har klær på.
Alle kan se vi har klær på - om de vil sjekke grunnbok og ligning.
Hva er sannhet og hva er eventyr for oss- Hva er eiendom og hva er ingenting. Har vi klærne på eller er vi nakne?
Er det eventyret som er sannheten eller den etablerte sannhet som er eventyret?
Med hilsen Tor.
