Den tause våren

Vår nasjonalskald Tarjei Vesaas utga romanen «Det store spelet» i 1978. Boka skildrer han sammenhengen i livet til menneskene på den avsidesliggende gården Bufast i Vinje. Til stor sorg for faren ønsker sønnen å forme sitt eget liv med «takk og farvel» til tradisjoner, fellesskap og det naturlige kretsløpet på gården. Hans tankemønster og livsfilosofi harmonerer ikke med det eldgamle kravet om å føre den rurale arven videre fra generasjon til generasjon. 

Vi kan støtte ham for å ikke gi etter for farens autoritære krav, men samtidig forlot han «Det stor spelet» som gav ham en oppvekst med de elementene som gir mening. Nærhet til dyr og mennesker, naturen til alle årstider, dugnaden i slåttonna, sjølberging av mat og drikke, den frie leken på gårdsplassen. Det er lett å romantisere i «det nostalgiske univers», men i vår tid er familiegården nesten historie. Nå ser vi at «kjentfolk» som Jon Almaas faktisk glorifiserer gården som livsform, dog med en gammel traktor med flatt batteri, og påpeker at det neppe hadde gått uten honorar fra TV-produsenten. 

Det er både idyll og slit, og «landbruket rister deg som en filledukke», som han sier. Men nærheten til det levende livet på bruket er en verdi vi ikke forbinder med det industrielle jordbruket. I Bondebladet leser vi alt «går i minus» i det amerikanske jordbruket, tross forbruk av 407.779 tonn pesticider i 2016 (!). John Deere sa opp 2.000 ansatte i 2025. Tusenvis av arbeidere ved slakteriene har mistet jobben. Det hjelper heller ikke med buskaper på 2500 dyr når det gir et økonomisk tap på 18100 kr. å ha kua i produksjon. Gjennomsnitts-størrelsen på farmer i USA er 1,87 kvadratkilometer. Klimatiske endringer rammer de store mer enn mer fleksible «småbruk». USA er verdensledende når det gjelder dyrking av soya-bønner, som er genetisk endret for å hindre opptak av glufosinate ammonium. som ellers er i bruk som ugrasmiddel.