Einar Gjærevold. Foto: Marit Langseth
– Den som venter på noe godt, har det best
Einar Gjærevold skriver om advent i spalten det gode liv.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Den som venter på noe godt, har det best. Det er min erfaring. Forelskelse og vår er mer «förtjusande» enn det som kommer etterpå. Planlegginga artigere enn ferieturen. Og adventstida er oppspillet framfor noe. Det vi venter på er fort overstått. Når ribba er spist, gavene flådd og ungene purker under dyna, er det viktigste over. Det var i katolske dager jula varte helt til kyndelsmesse, 2. februar. Den som reiser bort i jula nå, tenker trolig på retretten alt annendagen. Advent, derimot, er opptil tjueåtte døgn med stigende spenning.
I oppveksten min på seksti- og søttitallet var jula spartansk. Det vanka ikke gaver på de små hele året, og de voksne hadde ikke råd til det de trengte til enhver tid. Kjøpepresset var deretter. Først de siste to ukene før julaften dukka juleannonsene og nissene opp i lokalavisa. Julemarkeder fantes ikke, og julegrana kom i siste liten. I 1970 tente rørosingene grana på Nilsenhjørnet 13. desember. Ålbyggene venta enda ei uke.
På skolen tente vi lys i første time, lærte om juleevangeliet, sang julesalmer og lagde piperensernisser, kurver og lenker. Hjemme slakta vi gris og kalv og laga blodpølse, sylte, koteletter og ribbe. Farmor bakte lemser og mamma sju slag. Hun sløste aldri, men stappa en brødskalk i kjøttkverna for å skrape ut deigrestene. Etterpå sloss vi om å få slikke redskapen. Vi kjempa om lukene i adventskalenderen også: Vi hadde bare én og vi var tre.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
