– Vennskap og kjennskap videreføres til ungene

– Jeg tror de voksnes nærhet til hverandre smitter over til ungene, og det å mobbe noen du kjenner sitter lenger inne enn å mobbe noen du ikke aner hvem er. Vi hadde da mobiltelefoner da jeg var ung også, men jeg føler smarttelefonene har ødelagt samholdet og limet i samfunnet, hevder «Jonas».

Jonas er ikke hans egentlige navn. Han velger å fortelle familiens historie på vegne av dem alle. Fjell-Ljom kjenner hans identitet, men han ønsker å være anonym i denne saken av hensyn til familien.

Han er bekymret for at voksne aldri stikker på besøk til hverandre, sjelden slår av en prat over gjerdet eller møtes til en kaffe på Domus.

– Vi melder digitalt og deler status på sosiale medier. Det blir ikke det samme vennskapet og kjennskapet av det, hevder han.

Psykisk mobbing

– Det gjør så inderlig vondt å se egne barns reaksjoner når de opplever den psykiske mobbinga gang på gang. Mine barn har også opplevd den fysiske mobbinga, men utfrysing, utestengelse og nedsettende kommentarer har ødelagt dem mye mer, mener han.

Spesielt den yngste er plaget. Hun sitter, ifølge faren, mye hjemme og har ingen venner «å henge med». Derfor blir gleden desto større når hun får invitasjon til bursdag eller fest, gjerne litt fram i tid. 

– Hver gang blir hun lykkelig over å bli invitert, og tilsvarende skuffa når avlysninga kommer noen dager senere. Hun får beskjed om at det er få som sier de kan komme, foreldre som må reise bort eller noe annet som kommer i vegen, slik at det ikke blir noen fest, forklarer Jonas.

Hadde dette vært reelt hadde det ikke vært en sak, men:

– Når tida for festen kommer, altså det opprinnelige – før avlysninga, begynner meldinger, bilder og kartvisninger på sosiale medier å renne inn på telefonen hennes, mens hun sitter hjemme og tror det ikke ble noen fest, hevder en sår pappa.

Han forteller om nedtur etter nedtur, og det gjør like vondt hver eneste gang.

– Sosiale medier er ikke bare et gode, for å si det mildt. Det benyttes, bevisst eller ubevisst, til å fryse ut og gni nederlaget godt inn hos den som rammes, mener Jonas.

Medelever

Det er med andre ord medelevene som er den største plagen. Familien opplever det som bevisste valg å inkludere først, for deretter å fryse ut. 

– Jeg mener dette er enda verre enn «å bare» fryse ut og holde noen utenfor, fordi nedturen blir dobbel på grunn av invitasjonen først. Deling av bilder og posisjon på sosiale medier gnir hele opplevelsen inn som en ytterligere forsterkning, mener han.

Familien har ingen direkte problemer med lærere eller andre voksne, og Jonas kan være villig til å tro at medelevenes oppførsel kan være ubevisst og tilfeldig, men bare til en viss grad.

– Én gang kan jeg tro på, men ikke to, tre og «gudene vet» hvor mange ganger. Da nekter jeg å tro at det er tilfeldig lenger, påstår han.

Sammenblandinga

Jonas mener at det å bo i en såpass liten kommune som Røros, kan vanskeliggjøre situasjonen for barn som blir mobba eller på andre måter har en vanskelig oppvekst.

– Enkelte lærere prøver å ta opp slike saker, men de er ofte omgangsvenner med foreldrene og da blir disse tunge samtalene veldig vanskelige, tror Jonas.

Han vet at enkelte lærere har prøvd, men han føler på at lærerne kjenner foreldrene litt for godt, og at de har litt for stor respekt for foreldrenes posisjoner.

– Noen voksne prøver å hjelpe, men jeg opplever at de blir hindra, sakene de jobber med blir trenert og i verste fall også direkte motarbeida, hevder Jonas.

Jonas opplever at representanter fra barnevernet, BUP (red.anm.: Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk), skole og politi står både hverandre og foreldre litt for nære. Han peker for eksempel på at ansatte ved det interkommunale barnevernet bor under samme tak som ansatte ved lokalt politi, og mener at dette umulig kan være optimalt.

– De kan prate sammen om mine og andres unger over middagsbordet på tvers av etater, uten at vi får vite noe om det. Jeg er redd slike situasjoner kan være vanskelige å unngå på et så lite sted, og at slike sammenblandinger ikke finnes i større kommuner som for eksempel Trondheim, mener han.

Han etterlyser regler for å unngå slike situasjoner.

– Når avsender hos barnevernet signerer med det samme etternavnet som mottaker hos politiet er det noe som skurrer, mener Jonas.

Barnevern og politi svarer

– I et klientperspektiv har vi forståelse for at det kan oppstå spørsmål om objektivitet, påpeker Nina Alice Hjelle, virksomhetsleder for barnevernet i Holtålen, Røros og Os.

Hun er tydelig på at det er flere i et lokalsamfunn som opplever å ha ulike roller som tidvis kan utfordre oss.

– Derfor må vi være varsomme i vår opptreden, og vurdere egen habilitet til enhver tid. I barnevernstjenesten forsøker vi å unngå involvering av medarbeidere i saker som kan skape rollekonflikt, spesielt av hensyn til de private parter. Utveksling av informasjon forutsetter at det foreligger et informert samtykke, så lenge grunnlaget for pålegg ikke er til stede. Taushetsplikten regulerer vår mulighet til informasjonsutveksling, og brudd på den er straffbart. Dersom noen har en opplevelse av at denne plikten brytes, oppfordres de til å ta kontakt med bareneverntjenesten, sier Hjelle.

Avsnittsleder Øyvind Unsgård ved Røros politistasjon erkjenner at Rørossamfunnet ikke er skånet fra mobbing og utenforskap. Han mener at det er viktig at lokalsamfunnet vet at dette foregår, og gjør det som er nødvendig for å motvirke mobbing.

– Politiet håndterer hver dag taushetsbelagt informasjon, og jeg har full tillit til at mine ansatte håndterer denne informasjonen på beste måte. Vi setter taushetsplikten høyt, og vårt publikum skal være trygge på at informasjon ikke deles med mindre det er hjemlet i lovverket. Vi er helt avhengige av publikums tillit, og vi har rutiner som fanger opp saker der vi kan komme i habilitetsutfordringer, påpeker Unsgård.

Bedre gjennom foreldrene

Jonas har en drøm om at samfunnet på Røros skal bli bedre, og peker nok en gang på foreldrene.

– Vi voksne må jo ta ansvar, vi kan ikke overlate dette til ungene. Derfor mener jeg at vi må bli kjent, vi må møtes på andre og flere arenaer enn foreldremøtene.

Han hevder han hadde god kontakt med foreldre tidligere, og han hilser fortsatt på en god del av dem når han møter dem.

– Nå har jeg ikke oversikt en gang over hvem som er foreldre, og det synes jeg er veldig synd. Det kan heller ikke være et godt tegn for lokalsamfunnet, mener han.

Da ungene var små og familien inviterte til bursdag, inviterte de derfor alltid også alle foreldrene.

– De behøvde ikke være her under hele bursdagen, og ikke i samme rom som ungene – de skulle ha sin egen feiring. De aller fleste tok seg likevel vel tid til en kopp en kaffe, sier Jonas.

Han mener at kjennskap og vennskap mellom foreldrene kan gjøre situasjonen bedre for både unger, foreldre og samfunnet i sin helhet.

Smarttelefon og sosiale medier

– Mine barn har fått nye venner utenom Røros-samfunnet, blant annet gjennom sosiale medier. Det er ingen tvil om at slik teknologi kan ha sine fordeler, men den har jammen også sine forbannelser, mener Jonas.

I hans øyne er det ingen tvil om at mobbinga ville blitt litt lettere uten den siste trøkken barn og unge kan få gjennom disse kanalene. Selv om digitale medier går over både kommune- og landegrenser, har Jonas vært tydelig til sine barn på at de ikke behøver å gå på videregående skole på Røros.

– Ønsker de å flytte skal jeg gjøre alt jeg kan for å bistå dem. Ingen har vondt av nye perspektiver eller å bryte med en vennekrets som ikke er snille, sier han.

Pappa Jonas er tydelig på at han mener at dagens smarttelefoner ikke bare er et gode, og at vi må lære å håndtere teknologien bedre. Han peker på at deling av status, bilder og posisjoner, altså digital kommunikasjon, kan gi større nærhet til familie og venner som bor langt unna. Men også føre til større avstand fordi man ikke lenger behøver å møtes ansikt til ansikt.

– Vi distanserer oss mer og mer fra hverandre, men kan vi skylde på smarttelefonen alene, undrer han.

Hvorfor tør ingen si noe?

– Alle voksne skal vite at våre barn mobbes