Hvem trenger vi mest?

Jeg følger Rødt-politiker Mimir Kristjansson på Facebook fordi jeg liker ham, jeg liker måten han argumenterer på og jeg synes han virker å ha lun humor. Og til tross for at jeg er dypt uenig med ham politisk, synes jeg han titt og ofte er innom fornuftige tanker og ideer. Sykepleieren i meg smilte litt da han så riktig påpekte at koronakrisen har fått øyene opp på mange for hvor viktige helsearbeidere er i dette landet, og buss-sjåførene, som eksempel. Landet stopper opp uten.

Men så må han som politiker sette disse yrkesgruppene opp mot finansfolk og eiendomsmeglere, som for å vise hvem vi ikke savner i denne krisen, underforstått hvilke jobber han mener er overbetalt og «jålete», og da smiler jeg ikke lenger. Jeg ser lignende varianter av samme budskap jevnlig om dagen, også koblet opp mot at dette må få betydning for høstens lønnsforhandlinger, at de gruppene vi i denne krisen definerer som kritiske, skal belønnes med høyere lønn ved første anledning. Også tror jeg selvfølgelig ikke at det er først nå folk innser at sykepleiere og buss-sjåfører er viktige, det vet vel alle at de er? Eller er virkelig folk så dumme?

Uten å gå inn i en debatt om lønnsnivået for sykepleiere i dette landet, håper jeg vi slipper denne typen argumentasjon når den verste krisen er over. For hva er det sykepleierne gjør om dagen? Jo, jobben sin. Som de er betalt for, og som de har kunnskap til å håndtere. De HAR faktisk en jobb å gå til i disse dager, en helt annen situasjon enn de 400.000 personene som har måttet søke dagpenger i denne perioden, fordi de har mistet jobben helt eller delvis. Sykepleierne kan faktisk jobbe ekstra, noe som kanskje kan høres uhørt ut at jeg nevner, men det er ikke alle som har muligheten til å tjene ekstra penger i sin vanlige jobb i perioder de hadde trengt det. Sykepleierne selv har en lei tendens til å glemme disse positive sidene ved sitt eget yrke.