Arbeid i strid, sorg og glede ved Røros Kobberverk 1644-1977 (del 3):

Gruva var som en magnet på arbeiderne

Elektrisk lokomotiv med fører Anders M. Wivelstad på vei opp gjennom stollgangen ved Kongens gruve. Lokomotivet ble produsert ved Siemens fabrikk i Tyskland. Kobberverket bygde elektrisk kraftanlegg i 1896, og både i Kongens gruve og Muggruva foregikk fordringa med elektriske lokomotiver. Foto: Iv. Olsen / Rørosmuseets samlinger

I denne tredje og siste artikkelen handler det om tida fra 1900 til konkursen i 1977. Nye lover og regler og fagorganisering bidro til mer ordnede arbeidsforhold. Gruva med sitt spesielle miljø og samhold hadde tross all motgang og alt slit en særegen dragning på arbeiderne, og de var svært lei seg da stoppvarselet kom.

Osvald Magnussen Osvald Magnussen

Publisert 02.01.2024 - 10:56

Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.

Det nye hundreåret startet relativt optimistisk. Den 27. juli 1900 fikk Røros Kobberverk den første bergverkstariffen etter en kort streik. Tariffen innfridde kravet om minstelønn for akkordarbeid og 20 prosent tillegg for natt- og helgearbeid. Det ble også gitt rett til fagorganisering.

Men gleden skulle bli kortvarig. I 1901 sa overdireksjonen opp tariffavtalen og krevde lønnskutt. Dette førte til den største arbeidskonflikten som hadde vært i Norge. Arbeiderne krevde tvert imot lønnsøkning og et punkt om at nyansatte skulle være pliktig til å bli med i arbeiderforeningen. De la ned arbeidet og forsøkte å blokkere tilgang på arbeidskraft til verket.

Rundt 100 av verkets gamle arbeidere deltok ikke i konflikten. Det trengte ikke å bety at de var uenige i kravene. Noen satt kanskje så trangt i det at valget sto mellom å streike eller å gå på arbeid for i det hele tatt å holde liv i familien. Streiken varte i ni måneder til det ble inngått ny overenskomst 10. desember 1901. Resultatet ble fem prosent lønnsreduksjon, og verket påtok seg ikke å ta inn igjen alle de streikende.