Språkspalta:
Håndverk og handel V
Inge Hånes er fast spaltist i språkspalta i Fjell-Ljom. Arkivfoto: Marit Langseth
Inge Hånes skriver om håndverk og handel i denne utgaven av Språkspalta.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Her følger siste kapittel om håndverk og handel i Ivar Trytis bok «Språkets ville vekster».
«Å veie sine ord på gullvekt» går helt tilbake til oldtiden, hvor det ble brukt av både Varro og Cicero, men alminnelig ble det først fra 1500-tallet. Ord som lyder likt, har ofte lett for å bli blandet sammen, og det gjelder også adjektivene «skrupuløs» og «skruppelløs». Det latinske «scrupus» var betegnelsen på en spiss sten som i oldtiden ble brukt som pivot på vekter. Her er det kanskje på sin plass å beskrive hva «pivot» betyr. Det er ofte brukt i militær sammenheng og betyr da et ‘omdreiningspunkt’ (pivot-kanon betyr en dreibar kanon), men her brukes altså ordet i sammenheng med en vekt. Diminutivformen (forminskende form) av «scrupus» var ‘scrupulus’ – en ganske liten sten som ble brukt når man veide særlig små mengder, for eksempel apotekvarer. Da måtte man granske vektstangen pinlig nøyaktig for å se om man hadde lagt på et gram for mye eller for lite. Derfor fikk «skrupuløs» betydningen «pinlig nøyaktig, samvittighetsfull», mens en «skruppelløs» person er en person som ikke har skrupler i det hele tatt.
«Å være i kritthuset» innebærer at en person er godt likt av en som står over ham – en sjef, formann, lærer eller hva det måtte være. Kritthuset var opprinnelig en blikkeske hvor man oppbevarte krittstykker, småpenger og huskelapper om folk som man skyldte penger eller tjenester. Den som var i kritthuset hos en annen, hadde derfor noe godt i vente.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
