Sokneprest Harald Hauge. Arkivfoto: Marit Langseth
Prestepreik:
Slektens arv
Sokneprest Harald Hauge snakker om barndommen i Japan og religion denne ukas prestepreik.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Følgende tekst sto første gang på trykk i Fjell-Ljom 31. oktober 2013. Siden det nærmer seg Allehelgenssøndag igjen, den tida på året da vi tenner lys for å minnes våre døde, resirkuleres den herved; en Prestepreik-klassiker til glede for nye lesere:
Det er kanskje ikke så lett å se det på meg sånn til daglig, men jeg er faktisk japaner. I hvert fall delvis, kanskje sånn omtrent halvveis. Da jeg var tre år gammel flyttet mine foreldre til Japan, og jeg ble med. (Ikke at jeg hadde noe valg egentlig. Sånn er det jo: Foreldre tar mange slags valg for sine barn. Noen av dem er mer avgjørende enn andre.) Der bodde jeg til jeg var nitten. Man er ikke uberørt av sånt.
En av de tingene denne oppveksten ga meg, var en i hvert fall delvis innsikt i fenomenet fedredyrkelse á la Japan. Japanerne er, på tross av materiell velstand, muligens det mest religiøse folkeferdet i verden; de aller fleste japanere regner seg både som shintoister og buddhister på en gang, noe som gjør japansk religionsstatistikk til rimelig interessant lesning. Men altså, en av de mange måtene dette gjør seg gjeldende i den jevne japaners hverdagsliv er tilstedeværelsen av fedrealteret – butsudan – i stua. Her utføres små og store religiøse ritualer som er innvevd i hverdags- og årsrytmen, og her oppbevares minnetavlene med navn på avdøde slektninger som også hedres med røkelse og små offergaver nå og da.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
