Fjell-Ljom mener:
Krig fyller statskassa, folk tar regninga
Illustrasjonsfoto fra en svunnen tid ikke så langt tilbake.
Geir Tønset
Det er et paradoks som skjærer i øynene når vi ser på den norske statskassa kontra mange norske kjøkkenbord. Mens krigshandlingene i Midtøsten og Ukraina fyller statens kontoer med svimlende summer fra olje, gass og kraft, sitter innbyggerne i fjellregionen og resten av Norge igjen med regninga. For vanlige folk betyr geopolitisk uro ikke bare dystre nyheter på TV, men en hverdag preget av dyrere mat, skyhøye strømregninger og drivstoffpriser som truer med å passere 30-kronersmerket.
Finansministeren har vært tydelig: Det blir ingen ekstraordinære grep for å døyve smerten ved pumpene, slik vi så under pandemien. Argumentet om at en «god økonomi» krever kjøling gjennom høye renter og avgifter, klinger hult i ørene på folk som ser at nettopp denne gode økonomien er bygget på naboers og fjerne regioners ulykke.
Siden invasjonen av Ukraina har vi stått i en sammenhengende dyrtid. Renteøkningene har spist opp det som var igjen av handlekraft, og nå varsles det fra flere hold at boliglånsrenta kan gå opp snarere enn ned. Når statens rikdom øker proporsjonalt med klimakrisen og krigens herjinger, oppstår det en tillitskrise. Forståelsen for hvorfor vi må «stramme inn» forsvinner når vi ser at pengene bokstavelig talt renner inn i Oljefondet.
Det er på tide at regjeringa anerkjenner denne ubalansen. Vi kan ikke ha et system der staten eser ut mens innbyggerne må spinke og spare for å få endene til å møtes. Å skjule seg bak økonomiske teorier om prisvekst, holder ikke når folk føler seg sviktet av fellesskapet i en krisetid. Hvis ikke myndighetene viser vilje til å senke avgiftene på nødvendighetsartikler som mat og drivstoff, vil avstanden mellom de styrende og de styrte i Distrikts-Norge bli farlig stor. Vi har det ikke verre enn alle de som opplever krig og nød på noe som helst vis, men sjøl for stoiske nordmenn er det vanskelig å begripe at norsk økonomi går så bra, når lommeboka og matkøene viser noe annet.
Staten Norge fungerer i praksis som en krigsprofitør, men nekter å dele gevinsten med sine egne når de samme krisene gjør hverdagen uutholdelig for mange.
