Utakt er verdens lønn

Etterjulsvinteren er ei fin tid. Det skjer noe stadig vekk. Vi er i lyset stadig lenger for hver dag som går, det er store arrangement i nærområdet, og vi er på oppløpssida mot sommer. Men det samme skjer hvert år: Akkurat idet jeg har vent meg til hundeglam, martnaslivet, vinterferie eller Vinterfestspill, er det over. Så i stedet går jeg inn i en ny fase og leker med sommersysler. Men jeg er fortsatt i utakt.

Det er nemlig om vinteren at jeg er klar for å jobbe i hagen. Jeg låner inspirerende hagebøker på biblioteket og leser til øyet blir stort og vått. Drømmer om stauder med blomster i fine farger. Hekkeplanter som kan skjerme for både vær, vind og innsyn, samtidig som bladene får vakre farger om høsten. Pergola, platting og andre snekkerprosjekter. Nye hagemøbler frister, jeg skal i det minste gi de gamle nytt liv ved å pusse og male dem. Og bærbuskene skal bugne, rabarbraen skal sprute opp av jorda og jeg skal safte, sylte og bake. Dessuten skal jeg grille. Saftige, gode kjøttstykker penslet med barbequesaus eller en lekker glaze. Vi skal spise ute i det fine sommerværet, og tilbehøret skal være hjemmelaget og hentes fra egen kjøkkenhage. Aldri mer kvalmende potetsalat fra butikken.

Når snøen tiner og de virkelige entusiastene gyver løs med river og spader, luker og gjødsler, sår og planter, er det bråstopp for meg. Det blir dårlig med luking, beskjæring, snekring og planting. Da vil jeg helst bare sitte og se gresset gro. Og likevel, eller kanskje derfor, blir det aldri særlig godt når jeg skal grille. For da er det alltid litt for dårlig tid, for sterk varme, kjøttet blir svidd og tilbehøret er aldri dyrket av meg. Ikke er det fint vær heller.

Hele året er jeg i utakt med oppvasken. Altfor ofte når jeg fyller oppvaskmaskinen, blir det stående igjen mange skitne ting på benken. Og når jeg tømmer maskinen og fyller den opp på nytt, skjer det samme igjen. Benken blir aldri tom. Jeg skjønner jo hva som må til for å komme ut av dette mønsteret, men det involverer enten oppvask for hånd eller å kjøre halvfull maskin. Jeg er motstander av begge deler.