Einar Gjærevold er fast spaltist i Det gode liv. Foto: Marit Langseth
Et slag for sne
– Ingenting er så stille som sne. Snøen, derimot, er tung og larmende, skriver Einar Gjærevold i Det gode liv.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
«Vinter og sne, en skiløper suser av sted,» synger Wenche Myhre i VM-sangen fra 1966. Sneen er den som lyser så fagert i heien. Det hvite som plutselig ligger som ei skinnende hette på fjelltoppene en høstmårrå. Det fins vel ikke en nordmann som ikke syns det er vakkert. Så begynner den å danse, lydløs og lett, rundt oss nede i dalen og i byen og gjør landskapet om til et grafisk trykk i svart og hvitt.
«Den susende vind stryker meg om kinn, og sneen drysser ned fra lave grener.» Teksten til Margrethe Munthe, og teksten i andre gamle skiviser, har med åra blitt retta til «snø». Men i Vinter og sne er det umulig, for «snø» og «av sted» rimer bare ikke. «Snø» vil heller rime på «blø», «dø» og triste ting vi ikke vil ha i skisporet.
Ingenting er så stille som sne. Snøen, derimot, er tung og larmende. I gamle danskedager het det «sne» på norsk, og i bedrestilte nikkerskretser lå sneen til lenge etter siste krig. Nå er ikke «sne» ei sidestilt form en gang. Vi har ikke noe valg, det er forbudt å skrive «sne» på bokmål. Sjøl i riksmålsordboka får «sne» bare plass i en parentes. Sneens eneste fristed ligger i dialektene, der finner vi både snø, snøv, sno, sny og sjog – og nordlendingenes trassige sne.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
