Smålig å kutte tilbudet for de som trenger det mest

Vi har i flere uker dekket kuttet av busstilbudene i regionen, blant annet bestillingsruta og bussene som gjør at folk langs Brekkveien kommer seg på jobb, eller at turistene kommer seg til Femunden. 

Når man skal behandle det store bildet for et stort fylke med mange mer eller mindre avsidesliggende hjørner og utkanter, er det lett å se tallene på et papir og konkludere med at de sårt tiltrengte millionene gjør seg bedre i Steinkjer eller Stjørdal, enn på Røros og i Roan. 

Behovet for vedlikehold på fylkesvegene er skrikende, som vi også har skrevet om gjentatte ganger. Veger som ble bygd for en helt annen tid og som synger på siste verset, kombinert med en moderne kjøretøypark som gir økt vektbelastning. Vi heier på at det kanskje kommer en liten skjerv til å forbedre de verste stumpene av elendige veger. Samtidig må det gå an å ha to tanker i hodet på én og samme gang. 

Det bor – og skal bo folk –  i hele Trøndelag, ikke bare i byene. Grender og bygder kjemper en daglig kamp for å tiltrekke seg nye innbyggere og holde liv i lokalsamfunnet. Det gjør de av en grunn: Fordi det er godt å bo og leve på bygda. I Glåmos er den første tomta i Almåssvingen nå solgt, til noen som har trua. Trua på at det er verdt å bo utenfor sentrumskjernen, at livet er litt bedre sjøl om butikkene ikke ligger på rekke og rad rett utafor inngangsdøra. Slike grender har vi mange av i vårt dekningsområde. 

Et kutt i det lille som er av busstilbud på slike steder kan være å anse som et veldig lite offer i det store bildet. Men å kutte i busstilbudet på steder der det eneste alternativet er at man har førerkort og bil er kritisk, og faktisk temmelig smålig.

Vil vi ha lys i glasa og folk i husa, må det også være mulig for noen å bo der, og samtidig ha en jobb eller gå på skole et annet sted. Lys i et vindu til, bør bety mer enn et pennestrøk fra fylkeshuset.