Vi kan ikke tie

Etter halvannet år med krig i Gaza, varsler Israels statsminister Benjamin Netanyahu ytterligere offensiver på landstripa på størrelse med Mjøsa. 

Store deler av Gaza er jevna med jorda, nødhjelp blir stanset, og over 60.000, i hovedsak kvinner og barn, er drept. I januar ble det meldt at 66 prosent av bygningsmassen er borte. Det betegnes ikke lenger som en krig, men som et folkemord. 

Det er langt unna vår fredelige hverdag i Røros og Holtålen, hvor de største utfordringene er dårlig kommuneøkonomi, hullete veier og høye renter. Det er noe med at mennesker er mennesker uansett hvor i verden de befinner seg. Og det er noe med at selv om vi ikke er lokalavis for Gaza, og selv om det er andre og langt større medier enn oss som må ta den virkelig krevende jobben med å dekke folkemordet skikkelig grundig, så er ikke det ei unnskyldning for at vi ikke skal ta et tydelig standpunkt, si klart ifra, og faktisk stille til disposisjon noen spaltemillimeter når vi har blitt satt i kontakt med noen som lever i det marerittet hver dag.

Så handler det litt om at vi også står opp for kolleger. Israel har flere journalisters liv på samvittigheten enn noen annen konflikt i historien. 

Det er også en grunn til at absolutt alle nyhetsmedier, uansett hvor i verden de befinner seg, bør fortelle akkurat sine lesere, lyttere og seere om det folkemordet som pågår.

Og nei, dette er ikke å unnskylde Hamas sitt terrorangrep 7. oktober 2023. Men det var altså ikke medisinstudenten Mohammed og hans familie som sto bak det. De aller færreste av Gazastripens innbyggere sto bak det. Men det er de som nå blir systematisk utrydda i en kollektiv avstraffelse som den vestlige verden ironisk nok ikke har sett maken til siden andre verdenskrig. 

De blir ikke utrydda for noe galt de har gjort, men de blir utrydda fordi de er palestinere. Er det én nasjonalstat i hele verden som burde gjenkjenne et slikt mørkets mønster som følger av eget folks altfor dyrekjøpte erfaring, så er det nettopp Israel.