Arngeir Berg. Arkivfoto: Privat
Dyveldrek:
Luktet motbydelig – beskyttet mot prester
Arngeirs hjørne denne uka omhandler planten kjent som dyveldrek og dens mildt sagt vide spektrum av bruksområder.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Urter ble også brukt av bøndene for å verne dyrene ute på beite mot rovdyr. Det ble hevdet at de brukte et illeluktende middel fra en skjermplante som ble kalt dyveldrek, som betyr djevlemøkk. Det er en sentralasiatisk plante med en inntrengende lukt, som ble solgt på apotekene her hjemme til langt opp mot vår tid. Denne planten er kjent fra oldtiden som en ettertraktet legeurt. Den ble brukt mot nervøsitet, og det er kjent at den ble båret i en pose rundt halsen, «trollpose», som et demonavvergende middel.
Gummiharpiksen som brukes, utvinnes ved at man skjærer røttene i skiver, og når sekretet siver ut, størkner det i rødbrune klumper, som har en slags sterk, ubehagelig løklukt. Det var araberne som førte det inn i europeisk medisin. Dyvelsdrek ble både brukt slimløsende, urindrivende, som ormemiddel, menstruasjonsdrivende og ikke minst krampestillende ved hysteriske lidelser. Til tross for den motbydelige lukta, brukte arabere og indere dyveldrek som elskovsmiddel.
I Finnmark ble tørket dyvelsdrek lagt på ovnen for å holde myggen unna. Den luktet så ille at reven ville sky lammene hvis de fikk avtrekk av denne planten gnidd inn i nakken.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
