Arngeir Berg. Arkivfoto: Privat
Perikum fordriver djevelen
Arngeir Berg sitt underfundige og mangfoldige hjørne inneholder denne uka litt lærdom om perikum.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
I Ulf Lundells Öppna landskap blir perikum eller Johannesurt presentert på en uforglemmelig måte. Den kaltes Hypericum på latin fordi den var så usedvanlig, og perforatum på grunn av at det ser ut som den er perforert. Hvis man gnir de gule blomstene mellom fingrene, farges fingrene purpurrøde. Ut ifra troen på at likt kurerer likt, var det vanlig å bruke den røde væsken til å kurere blødende sår og brannsår.
Perikumoljen ble også ansett som antiseptisk. I Hotvets «Læge-bog» anbefales også «perikum-olje» mot kløen etter ringorm: «smørg der det svier med pirikum-Olie saa gaaer Svien bort.» Og Carl von Linné anbefalte planten mot tæring.
Fra Sunnmøre til Mandal finnes oppskrifter på hvordan tørkede blomsterknopper av perikum brukes i brennevin som et middel mot blod i avføringen. Den ble ofte puttet i hjemmebrent, og det var som regel blomsterknoppene som ble brukt. Væsken blir brukt sammen med eller istedenfor tepperot kokt i øl. Fra Hannibalsfeidenes tid har man kjennskap til at den ble brukt i stor stil, som sårsalve. Den er også brukt mot forkjølelse som te. Flere steder ble den kalt brennevinsgras.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
