Arngeir Berg. Arkivfoto: Privat
Antimakassaren og Munch
Arngeir Berg snakker om den vi alle kjenner til men ingen av oss vet at heter antimakassaren, i denne utgaven av Arngeirs hjørne.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Antimakassaren har vi rundt oss i samfunnet, men svært få vet at det er det den heter. Jeg ble gjort oppmerksom på fenomenet på flytoget da jeg skulle gå av på Gardermoen. En eldre dame tok meg i armen, lente seg mot meg og hvisket diskret at jeg hadde en antimakassar hengende. Damen virket tilforlatelig og høyst oppegående, og slike henvendelser skaker opp en mann med min psyke i en høyst hverdagslig situasjon. Hva var det jeg hadde hengende? Hun krafset meg på ryggen og ga meg en av de hvite firkantene som pryder stolsetene på buss, tog og fly. Det er den vi hviler hodet på under reisen.
I boka «Den Munch jeg møtte» av Inger A. Gløersen forteller hun om en gang Munch kommer hjem til Sigurd Høst, som var en av Munchs viktigste forkjempere. Munch roser det vakre hjemmet, og han legger til at det er ikke på grunn av Homer på skrivebordet og at veggene var fulle av hans egen kunst, men at det ikke var en eneste antimakassar. Munch hatet disse brikkene og ikke minst ordet, og han spurte Høst, som han mente visste alt, hvorfor brikkene hadde det avskyelige navnet.
Høst kunne fortelle at det en gang var svært alminnelig å bruke makassarolje for å få god hårvekst. Det var en skam å være skallet, og oljen var siste middel før de måtte ty til parykken. Makassarinnsmurte hoder satte flekker når de hvilte på stolryggene, og husets kvinner heklet og broderte små lapper som skulle verne stolenes plysj mot oljen.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
