Spionsentralen på Røros

En stri høstdag for fem år siden – midt i elgjakta – holdt undertegnede en fortellerkveld på Solheim pensjonat. Programmet var todelt og handlet om to spesielle hus øverst på Øra i Røros: Noahs Ark og Høsøien (nå Solheim) pensjonat – fra min side ment som en håndsrekning til de flotte og modige damene som har gitt det gamle pensjonatet nytt liv.

Foredraget om Arken var greit nok – jeg er sjøl født i det huset, i øverste etasje ut mot elva – og mange hadde mye å bidra med. Lokalpressen fulgte opp med gode artikler, blant andre journalist Tove Digre. Annerledes da med historien om Solheim – her var nytt og fremmed stoff for de aller fleste – og ikke et eneste ord verken i Retten eller Ljomen etterpå. Synd, men ikke uventet; min hensikt var å få fram at huset vi var i virkelig har en betydningsfull krigshistorie som eierne og driverne bør være stolte av, nemlig som det ukjente ledd i det nordlige området for mye omtalte, nærmest berømte «Operasjon Beaver».

Jeg skrev en del om de nevnte krigshendinger i Fjell-Ljom 13.august i år, og presiserer at kildene for denne artikkel er de samme: Autentiske beretninger av Harald Reinertsen og Asmund Westgård i førstnevntes bok «Den lange vegen mellom to vårer» fra 1988, pluss samtaler med Reinertsen, Knut Løfsnes og flere andre. I tillegg en lang rekke etterlatte papirer, korrespondanse og dokumenter etter far min, Jon Kojen, som er i privat eie.

Det er en vanskelig øvelse å skrive troverdig og kildekritisk om begivenheter som ligger så langt tilbake; det er viktig å unngå misforståelser og feil, ikke minst med tanke på ryktesmeder som alltid tror de vet, men som oftest på trygg avstand fra realitetene. At mange har strevd med taushetsplikt er vel kjent. Mange husker sikkert den tidligere XU-agenten Lars Vangen Jordet som til Arbeidets Rett fortalte om pålagt taushet helt til 1988.