Fra milliongjeld til lykke i en gammel utedass
Han levde et nomadeliv i høyt tempo, mistet førerkortet og sjonglerte en milliongjeld. Nå bor han i en ombygd utedass, fyrer en sekk ved om dagen og har aldri vært lykkeligere.
Publisert
Sist oppdatert
– På det aller verste i vinter fyrte jeg jo opp en sekk med ved om dagen.
Jørund Rugeldalen ler og slår ut med armene for å vise fram stua, det rommet han trives aller best i, i huset som har fått tilnavnet «Lille arken».
– Det er en helt spesiell fred og ro her inne. Du må nesten bo her en uke for å virkelig kjenne på det, sier han.
Her har han bodd i tre år, og han skulle gjerne blitt lenger. Slik blir det imidlertid ikke, uten at det ser ut til å bekymre ham det minste.
Var opprinnelig naboenes dass
Lille arken ligger i sentrum av Røros. Navnet kommer av naboskapet med huset kalt «Noahs ark», der kaptein Anders Krogh strandet etter at hans omreisende menasjeri ble stoppet av myndighetene.
– Det hadde vært fint om Noahs ark hadde blitt tatt vare på. Det forfalt ganske raskt da de nye eierne tok over, sier Jørund og kikker bort på nabobygningen.
I livet jeg levde tidligere, hadde jeg alt, unntatt ro i sjela.
Lille arken var opprinnelig bryggerhus, vedbod og utedass for familiene som bodde i det store nabohuset. For Jørund er historien til huset en bonus som gir ham ekstra glede ved å bo nettopp her.
– Når jeg står på kjøkkenet, ser jeg rett over på Noahs ark. Den er en fin del av Røros-historien. Det er liksom inngangsporten til Røros, og folk som passerer her, stopper gjerne opp for å se på den.
Som i ei kirke
Stua i hjemmet hans er ikke stor, men det er høyt under taket. Selv synes han rommet minner om et lite kirkerom. De tykke tømmerveggene stenger effektivt ute lyden fra trafikken utenfor.
– Her slipper jeg å høre naboens TV, og vedovnen varmer rommet effektivt selv på de aller kaldeste vinterdagene, sier han fornøyd.
Selv om vedovnen er god å ha, innrømmer Jørund at det er nesten umulig å presse varmen helt ut til den motsatte enden av det tretten meter lange bygget.
– Det kan være litt friskt å dusje på vinteren, for flisene på badegulvet er iskalde, men det går også helt fint.
Arkens nye severdighet
Når han skuffer snø foran inngangen, hender det at turister stopper opp, vinker eller tar bilder. Noen blir bare blir stående og glo. Muligvis vantro over å se at et menneske kan bo på denne måten i 2026.
– De har kanskje ikke sett sånt før og det er nok en eksotisk opplevelse for dem å betrakte meg, konstaterer han med et smil.
Når det blir for mye oppmerksomhet, trekker han gjerne innendørs for å koke en kopp kaffe i fred og ro.
Kontrasten til tempoet han holdt i sine yngre dager, kunne knapt vært større.
Han har skjenket halvlitere i de bayerske alper, fylt dansegulv som DJ i Oslo og jobbet med kultur på Svalbard.
En skjebnesvanger biltur på riksveg 3 satte en stopper for det heseblesende livet.
Fartsbota som endret alt
Nord for Elverum presset han en sommerdag for en del år siden speedometeret på det kan selv kaller en «sprek» Audi opp i 162 kilometer i timen i en 60-sone.
Han kjørte rett inn i en fartskontroll.
– Idiotisk, slår han kontant fast, uten et snev av behov for å pynte på egen historie.
Førerkortet ble beslaglagt i halvannet år. Restriksjonene tvang ham ned i fart og sykkelpedaler ble en absolutt nødvendighet.
Han hadde ikke syklet på mange år, men et minne fra barndommen dukket opp. Som guttunge pleide å stå utenfor sportsbutikken på Røros og stirre lengtende på en rød racersykkel med bukkehornstyre.
– Den var det aller feteste som fantes, og til slutt ble den min. Jeg sykla veldig mye. Og så ble det jo etter hvert moped og jenter, ikke sant. Og da slutta jeg mer eller mindre å sykle.
Frigjort gjeldsslave
I dag har han for lengst fått førerkortet tilbake, det bekrefter en Toyota som står parkert i innkjørsla.
Likevel foretrekker han som regel sykkelen når han skal på kryss og tvers av Røros. At det også skyldes at han lever med en kreftsykdom, nevner han bare i en bisetning.
– Jeg har fått tilbake barndommens glede av å sykle. Dessuten er det bra for sykdommen min å holde meg i bevegelse, sier han enkelt.
Det høye tempoet i livet hadde en pris. Etter å ha drevet eget firma i noen år, satt han igjen med flere millioner kroner i gjeld.
Løsningen ble en gjeldsordning.
– Jeg fikk jo hjelp, men det gjorde også at jeg var fullstendig blakk og bodde i en kommunal leilighet i noen år.
Vendepunktet kom for seks år siden, da betalte han den siste kronen på gjelda.
– Det var som en åpenbaring å få styr på økonomien og komme meg ut av den kommunale leiligheten. Der var det en del bråk, så jeg kjente på behovet for å bo i en enebolig.
– Lykkelig av å bo her
Det var helt tilfeldig at Lille arken skulle bli hjemmet hans. Da han oppdaget en Facebook-annonse om at det gamle uthuset sto ledig for en ny leietaker, sendte han en kort melding.
Svaret kom raskt og like kort: «Du får den».
Etter å ha bodd tett på andre mennesker i det han kaller «lydhøre kommunale leiligheter», ble han endelig overlatt til seg selv. Bak tømmerveggene i Loveien er det dørgende stille.
– I livet jeg levde tidligere, hadde jeg alt, unntatt ro i sjela. Det har jeg funnet i Lille arken, og jeg kan ta og føle litt på den lykkefølelsen, faktisk. Det er fint, men veldig rart. Det er vanskelig å forklare, men jeg har rett og slett blitt lykkelig av å bo her, slår han fast.
Teknologi møter tømmer
Til daglig jobber han på golfbanen med å holde banen ved like. Det er noe han med glede har overført til hagearbeidet hjemme.
Men når mørket senker seg, lyser en dataskjerm opp i stua. Der kjører han sikkerhetssimuleringer for et amerikansk firma som utvikler kunstig intelligens.
En digital virkelighet i en fredet tømmerbygning.
– Jeg er ikke veldig opptatt av teknologien i seg selv, jeg er interessert i kommunikasjonen og hva teknologien brukes til. Jeg lærer mye av KI-en og den lærer av meg, forklarer han.
Han sier det handler en del om simuleringer av sikkerhet, og at boligen egner seg perfekt for det.
Men tilværelsen i Lille arken går mot slutten. Huset skal selges.
– Bli ikke sittende fast i gørra
Jørund innrømmer at han synes det er vemodig at tida i Lille arken straks er over. Han skulle gjerne kjøpt huset selv, forutsatt at han kunne gjøre noen små justeringer. Kanskje et lite påbygg, for selv om huset er tretten meter langt, er det bare tre–fire meter bredt.
Ettersom huset er fredet, er omfattende endringer imidlertid helt uaktuelt.
Han har allerede begynt å pakke livet ned i pappesker. Livet i arken har lært ham å sette pris på en enklere levestandard. Derfor ser han nå etter et annet eldre hus med sjel.
Oppbruddet bekymrer ham ikke, tvert imot.
– Forandring er bra. Man må ikke bli sittende fast i samme gørra, sier han og kikker ut av de småsprossede vinduene.
Erfaringa om hva han egentlig trenger i livet, tar han med seg videre.
Hans råd til andre er enkelt:
– Tør å prøve. Tør å flytte på deg. Ikke sitt og tenk på ting som du har lyst til å gjøre, men aldri får gjort. Bare gjør det.
