Språkspaltist Inge Hånes. Arkivfoto: Marit Langseth
Skorjen – en etterlysning
– I mitt arbeid med å kartlegge slektshistorien min, har jeg støtt på en utfordring som volder meg en del hodebry, og det er ordet «skorjen», skriver Inge Hånes i ukas språkspalte.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Nå kan det hende at enkelte tror jeg misbruker spalteplassen min til å drive slektsforsking, men jeg kan berolige dem med at dagens utfordring i høyeste grad handler om betydningen av et ord. Jeg har sett det nevnte ordet på trykk i den formen som allerede vist, men det kan like gjerne være at det skal skrives «skorgen»; j og g er ofte like i fonetikken.
Ordet står på trykk i ei bok som heter «Bygningstradisjoner i grensetrakter». Utgiver er Jamtli – Jämtlands läns Museum og Stiftelsen Domkirkeodden. I denne boka har Randi Borgos skrevet artikkelen «Høyløer på Røros», og her omtales forskjellige «haga’a» og «laua». Tyskhagaen (på Stormoen) var eid av «Tysk-Jo», eller Jon Pedersen Knof, som han egentlig het. Han bodde i «Skorjengården (senere kjent som Aspaasgården) ved Raubrua på Røros». Jeg har aldri hørt dette navnet på Aspaasgården før, men det må jo være en grunn til at den fikk dette navnet. Gården hadde ingen lang levetid: Fra den ble oppført av Peder Anderssen Indset – trolig mellom 1790 og 1800 – og til den ble revet i 1913 og deretter solgt til Sverresborg i 1917, gikk det vel hundre år. Ingen av eierne bar et navn som kunne ligne på «Skorjen». Omtrent i 1855 ble gården solgt til Rasmus Halvorsen Aspaas, og hans slekt ble de siste eiere av gården. Lars Skancke ble inngiftet i denne familien og ble den siste eier.
Det er god grunn til å anta at «skorjen» var et utnavn. Dem jeg har spurt mener dette kan ha noe for seg, men de har ikke vært skråsikre. En slektning av meg skal visstnok ha blitt kalt dette, og det var sikkert ingen hedersbemerkning! Jeg har lett etter ordet i alle ordbøker jeg rår over, samt på relevante nettsider. Jeg tok også kontakt med flere institusjoner i Sverige, for ordets form har unektelig et svensk preg over seg. Fra Institutet för språk och folkminnen – som også omfatter svenske dialekter – fikk jeg heller ingen fasit. De kunne imidlertid gi meg et svar: «I Norsk ordbok finnes ett ord ‘skorg’ belagt.» Der står det at «skorg» er et substantiv av hannkjønn, og betydningen skal være en «variant av leiken sisten». Det er oppgitt å være hjemmehørende i Snåsa og i Sørli. Svaret avsluttes slik: «Skorgen verkar brukas som platsnamn eller personnamn i Norge. Så inte i Sverige.»
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP