Gruvehagene ved Olavsgruva – del 2

Man vet dette var et sjølstendig bruk på midten av 1700-tallet. I ekstraskattemanntallet i 1762 var det Morten Hane, kona Margrete Olsdatter og sønnen Peder som bodde på bnr 2. I oktober 1802 fikk Jacob Andersen Guldal skjøte på bruket, og i juni 1838 overdro han eiendommen til Faste Pedersen Strømme for 50 spesiedaler (spd).

Enka etter Faste, Sigrid Saxesdatter, ga bruket videre i juni 1866 til sønnesønn Faste Pedersen for 175 spd og kår. Så i november 1872 fikk Simen Olsen Bukvold auksjonsskjøte på bnr 2 for 135 spd, og samme dag solgte han det videre til Jens Johannessen Sollie for 145 spd. Jens tok det i bruk som seter for sin gård Baglivolden i Hitterdal. Han hadde to døtre og sønnen Ole Jensen Sollie med sin første kone, som døde i 1868. Sollie-Ola, som han ble kalt, ble født i 1856. Han giftet seg i 1882 med Anna Ulrikke Christiansdatter Nordbo født i Funäsdalen. Året etter fikk de skjøte på Grubehagen bnr 2 fra Jens Johannessen Sollie for 1200 kroner og flyttet dit. Fra nå av var stedet etablert som Sollierommet. Jens og kona forbeholdt seg retten til fri havn for sine dyr fra St. Hans til midten av juli hvert år, og husrom for seg og dyrene samme periode. Disse strenge betingelsene utløp da Jens døde i 1887 og hans andre kone kort tid etter giftet seg på nytt og flyttet.

Gruvearbeider

Sollie-Olas hovedarbeid var i gruva. I tillegg hadde de hest, kyr og kanskje noen sauer som hele familien delte ansvaret for. I helgene tok Ola ofte kjøreoppdrag for Kobberverket og for kjøpmenn på Røros. Om vinteren var det Anna Ulrikke som brukte hesten på hverdagene. Hun kjørte malm fra gruva til Røros og hadde diverse andre kjøreoppdrag for Kobberverket også. En gang holdt det på å ende med tragedie da hun ble liggende hjelpeløs av kulde i sleden på hjemvegen fra Røros. Hun ble berget av kona på nabogården bnr 1, Dahlrommet, som fikk henne i hus.

Tragedien rammet likevel familien høsten 1897. Da døde Anna Ulrikke av tarmslyng kort tid etter å ha født deres åttende barn, hvorav sju var i live.

De tre sønnene, Jens født 1890, Ole Andreas 1893 og Lauritz 1895 ble boende hjemme, mens alle fire døtrene flyttet til andre gårder.

I juli 1900 fikk Sollie-Ola ny kone, Anne Sofie Fastesdatter Brorvold, men det ble raskt et meget anstrengt forhold mellom guttene og stemora. De var blant annet misfornøyd med måten det ble spart på maten. Det er fortalt at stemora låste ned melkebollen i en trekiste, og når guttene ville ha en melkeskvett, måtte de suge melka gjennom et hult gresstrå.

Storstreiken

Problemene hopet seg ytterligere opp for Sollie-Ola da storstreiken ved Røros kobberverk var et faktum fra 22. april 1901. Den varte i ni måneder. Sollie-Ola satt såpass tungt i det at han ikke så seg råd til å streike og ble dermed en av de sterkt uglesette streikebryterne. I 1905 skilte han seg fra Anne Sofie og valgte samtidig å forlate Grubehagen og flytte til Ålen. Han overdro bnr 2 til Mathias Karlsen Sundt, som allerede eide bnr 3 (mer om det i tredje artikkel).

Legendariske etterkommere

Historien om Sollie-familien på bnr 2 kan ikke stoppe uten å nevne hvordan etterkommere av streikebryteren gjorde seg sterkt nasjonalt bemerket. Jens ble den mest legendariske av barna til Sollie-Ola. Han startet tidlig som vaskarryss og ble gruvearbeider for alvor etter konfirmasjonen i 1905. Han dro til Folldal i 1908 og til Rjukan året etter. I løpet av fem år der fikk han tre sønner med en samboer, deriblant han som skulle bli berømt og avgjørende sabotør mot tyskerne under andre verdenskrig.

Fra Rjukan dro Jens og familien videre til en rekke anlegg og endte opp i Sauda i 1919. Jens var hele tiden blant de mest markante fagforeningsmedlemmene. Han var en stor taler som evnet å skape entusiasme og framtidstru, og han dro stadig rundt på agitasjonsturneer. Dette gikk ut over familieliv og skapte litt anstrengt forhold særlig til de eldste sønnene.

Jens var syndikalist og ble trotskist de siste årene han levde. Han meldte seg aldri inn i noe politisk parti, men stemte Ap sjøl om han hevdet det var et politisk tannlaust parti. Oppvigleren Jens Olsen Sollie døde 23. desember 1948.

Pellegruppa

I neste generasjon ble Ragnar Armand Sollie (1912–1987) den mest kjente av Sollie-Olas barnebarn. Han var leder for Pellegruppa. Pelle var det mest kjente av Ragnars dekknavn i motstandsarbeidet under krigen. Han startet med stille sabotasje i jern- og metallindustrien og endte høsten 1944 med mer omfattende skipssabotasje mot tyskerne på en natt enn det 15 ekspedisjoner fra Lingegutta maktet i hele perioden 1943-1945, ifølge Tor Arne Barstads bok om Pellegruppa.

Sollierommet ved Olavsgruva kan med andre ord skilte med tilknytning til flere framtredende samfunnspersonligheter.

Kilder:

Arne Strickert: Baglivolden eller Sollie-åsen og slekta etter Sollie-Ola

Finn E. Våge: De unge slekter. Rørsla som bygde Sauda

Tor Arne Barstad: Pellegruppa. Sabotører på Østlandet 1944–45. Cappelen