Kongen av det store «vi»

Fredag morgen kom budskapet om at Kong Harald er død. For mange av oss er dette første gang vi kjenner på hva det faktisk betyr å miste en konge. Mange andre blant oss husker den kalde januardagen i 1991 da Kong Olav gikk bort, og det ble tent tusenvis av lys i vintermørket. Men for veldig mange av oss har Harald rett og slett bare alltid vært der, som en trygg, lun og urokkelig konge i bakgrunnen av livene våre.

Kanskje har vi ikke forstått fullt og helt hvor mye han har betydd før han nå plutselig ikke er mer.

Her på fjellet, hvor vi er vant til værbitte vegger og bitende kulde, føltes Kong Harald aldri fjern. Han passet inn her også. Som gjest i Bergstaden var det aldri med pompøs avstand, men med en stillferdig tilstedeværelse, en kjapp replikk og den velkjente, lune latteren.

Kongen reiste til Ålen og Haltdalen i april 2012 for å se med egne øyne hvordan flommen sensommeren året før rammet bygda. Han lyttet til innbyggere som hadde blitt isolert etter flommen.

Harald var kongen som alltid møtte folk i øyehøyde.

Evnen til å se mennesker gjorde ham til en historisk brubygger. Det var han som våget å ta det formelle og moralske oppgjøret med fornorskingspolitikken da han ba om unnskyldning fra Sametingets talerstol. Han anerkjente at Norge hviler på to folk, og viste en oppriktig respekt for den samiske kulturen, språket og reindrifta på viddene våre.

En anerkjennelse som har satt dype spor i lokalsamfunnene våre.

Kong Harald utvidet det norske «vi-et». Han ble en bauta for alle som noen gang har følt seg annerledes eller utenfor. Hvem glemmer vel ordene hans i Slottsparken i 2016, da han minnet oss om hvem vi er:

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.»

Han minnet oss på at Norge er tro på Gud, tro på Allah, og tro på ingenting – og at landet vårt framfor alt er fellesskapet mellom mennesker som vil hverandre vel.

Som den folkekjære og samlende kongen Harald var, ble han en del av hverdagen og høytidene til alle nordmenn uten at vi helt reflekterte over det. Han var stemmen i stua på nyttårsaften, trøsten når landet opplevde mørke, og et forbilde for hvordan et helt liv kan leves med raushet, humor og et stort hjerte. Han lærte oss at fellesskapet vårt har plass til alle, akkurat slik vi er.

Takk for alt, kong Harald. Vi lyser fred over kongens minne.