Blodet brer seg utover gammelgraset. En stor, god pøl.

Hun går videre. Skvetter noen dråper her og noen dråper der. Lager en litt større flekk borti hellinga. Ei ungbjørk får seg en dæsj så det ser ut som om noen har gnidd seg mot stammen.

Enda en sprut med griseblod i lyngen – og til slutt dødspunktet; en ekte rådyrskank slengt inntil en busk.

Der tok livet slutt for rågeita.

Randi Aspås Hasvoldseter (62) retter ryggen og setter toppen på ketchupflaska.

– Sånn, da er det klart, sier hun.

Luktesans til tjeneste

Kanskje forventer du at de som trener kadaverhunder er Monsen-typer i Goretex og med bållukt i skjegget. Kanskje ikke ei tett, lita dame som stiller i oransje T-trøye og neongrønn kaps. Men la deg ikke lure. Randi Hasvoldseter har jaktet på stort og smått i over 40 år og er en av Norges mest rutinerte trenere av ettersøkshunder.

Når høstnatta er mørk, kald og våt, og du har kjørt på en elg som forsvinner haltende inn ut i skogen, er det Randi og hennes like som politiet eller Viltnemnda ringer til. Det er de som rykker ut med skarpskodde sporhunder som finner igjen dyret og forkorter dets lidelser.

Luktesansen til en hund er én million ganger bedre enn menneskets. Den kapasiteten gjør hunder velegnet til å utføre en rekke oppgaver i menneskets tjeneste.

Tilbake i hjemtraktene

Randi er tilbake i hjembygda for å feire 90-årsdagen til onkelen sin. Til vanlig bor hun på gård i Gjøvik sammen med Terje (67) og beagle-hundene Ada (6) og Fant (6). Bikkjene er ikke bare kjæledyr, de er ettersøkshunder, og før bursdagsfesten passer det med ei kjapp treningsøkt på Hessdalskjølen.

– Når hundene først har lært seg å gå på spor, trenger de ikke mye trening, men vi vedlikeholder litt av og til, forklarer Randi.

Alle jaktlag er pålagt å ha tilgang på en kadaverhund i tilfelle skadeskyting. Har de ikke selv, plikter de å ha en avtale med en ettersøksekvipasje (hund og fører) som kan spore opp og avlive det skadde dyret. Dermed har hundetrenere blitt en etterspurt ressurs.

Og midt i det bildet står en utflytta hessdaling.

– Jeg hadde slett ikke planlagt å bli det, sier Randi. – Jeg skulle bare koke kaffe.

Kaffekokeren ble hundefører

For 13 år siden ville ektemannen bli hundefører på jaktlaget sitt. Han tok med seg familiens beagle og dro på et «kadaverkurs» som Beagleringen Innlandet arrangerte. Randi ble med for å sørge for litt servering i pausen.

Det gikk ikke så godt for Terje. Gårdbrukeren ble kastet ut av kurset.

– De skulle følge et blodspor, og Terje ville at bikkja skulle gå fra blodflekk til blodflekk fram til målet. Han skjønte ikke at hunder lukter kursen selv og velger korteste vei. Han stolte ikke på bikkja, og det er første bud for en hundefører.

Instruktøren kjente dem begge fra før og visste at Randi også var en dyktig jeger. Han ville gi hunden en sjanse til. Kanskje mor «leste» den bedre?

– Det gikk bra. Plutselig var jeg godkjent som hundefører!

Regelverket er slik at det er hunden som går kurs og tar eksamen. Blir den godkjent som sporhund, blir eieren automatisk hundefører. Sammen utgjør de en ekvipasje som har lov til å spore opp skadde og døde dyr i naturen. Godkjennelsen varer til hunden fyller ti år.

Men å ha krefter til dette var ingen selvfølge for Randi.

Alvorlig ryggskade

Randi Aspås Hasvoldseter er født med en alvorlig misdannelse i ryggen. Som liten klarte hun knapt å gå, hun satt i rullestol og var støtt og stadig på Regionsykehuset i Trondheim (St. Olavs hospital).

– Ryggsøylen min ser ut som en S, forklarer hun.

– Jeg var stiv fra nakken til nedenfor bekkenet. Hver dag slet jeg med store smerter, det gjør jeg fortsatt. Som tiåring fikk jeg et korsett for å støtte ryggen, og måtte lære hvordan jeg skulle gå og leve med det.

Randi beskriver en pinefull barndom. Hun bodde dels på Røros, der foreldrene drev jernbanekaféen, og dels hos besteforeldrene på Stenvollen i Hessdalen. Livet var fullt av begrensninger, mens alt ungjenta ønsket var å leve som andre.

På Regionsykehuset arbeidet ortopedene Inggard Lereim og Pål Sverre Benum, begge kjente idrettsmedisinere. 21 år gammel fikk hessdalsjenta endelig kaste korsettet. I stedet fikk hun et beintøft treningsprogram for muskulaturen i rygg, armer og bein. Igjen måtte Randi lære seg å gå.

– Vondt var det hele tida, men jeg er født trassug. Det kom godt med, ler hun og takker legene for at hun kom seg på beina.

Elghund til konfirmasjonen

I Hessdalen hadde hun familiens hunder rundt seg hver dag. De skulle brukes på jakt, men var til stor trøst i hverdagen. Når Randi var sammen med dem fikk hun ryggsmertene litt på avstand.

– Bestefar ga meg en elghund i konfirmasjonsgave, forteller hun. – Jeg hadde jo begynt å gå på jakt! Rein, elg og hårrå. Jeg har jaktet på alt unntatt fugl nesten hele livet.

– Klarer du å gå i terrenget med ryggplagene dine?

– Ja, jeg blir liksom trigget av smertene. Det gjør godt for kroppen å gå i naturen.

Elghunden Flink var en god venn i mange år. En gang tok hun den med på en hundeutstilling på Sølenstua i Engerdal. Det resulterte i en annenpremie.

Ble totning

Etter skolegang og flere jobber på Røros dukket mannen i hennes liv opp. Plutselig satt hun og mjølka kyr på Gjøvik. Året var 1995. Tida framover gikk med til å drive gård og etablere familie. Men i 2011 hadde ryggplagene blitt så store at Randi ble erklært ufør.

De hadde vært uten hund noen år, men så ønsket Terje seg ei bikkje til jakta. Valget falt på den tidligere nevnte beaglen, en mellomstor hund med prima luktesans. De hentet den som valp hos en kennel i Klæbu.

– Kennelen bruker en kontrakt som Norsk Kennel-Klubb (NKK) har utarbeidet. Den krever at kjøperen deltar på minst éi utstilling og viser fram hunden, ellers kan kennelen ta den tilbake. Hensikten er å hindre at folk kjøper dyr som leketøy og ikke passer på dem.

Siden hun hadde gjort det før, tok Randi ansvaret for å drive ringtrening, eller utstillingstrening, av beaglen.

– Da skal man lære hunden å stå, gå på rekke og «vise seg fram».

Senere skulle det vise seg at hunden hadde en hjertefeil. Da den døde, kom Fant inn i livet deres i stedet.

Viktig tjeneste

Ifølge Norges jeger- og fiskerforbund finnes det cirka 12 000 godkjente ekvipasjer i Norge. Mange av dem inngår i ei fallviltgruppe i kommunen, og har vaktturnus. De har nok å gjøre: I fjor ble det rapportert inn 15 441 påkjørsler av vilt. I tillegg søker ekvipasjene opp dyr som blir skadeskutt under jakt og husdyr som blir drept av rovdyr.

I løpet av sine 13 år som hundefører har Randi rykket ut på mange oppdrag. Dag og natt, i all slags vær og til alle årstider. Det føltes så meningsfullt at hun tidlig bestemte seg for at hun ville gå et steg videre og bli hundetrener. Hun hadde jo tid nå som hun var kommet på trygd.

Hun fikk gå i lære hos en blodspordommer, og siden har hun holdt mange kurs i ettersøking for Norsk Kennel-Klubb. Ei tid fartet hun over hele Østlandet, men det ble hardt for helsa. I dag tar hun bare imot hunder og eiere hjemme på Gjøvik. Klienter mangler hun ikke. Stadig flere vil ha kadaverhund, og Randi trener opp 15–20 stykker hvert år i sommerhalvåret.

– De kommer samtidig en kveld i uka, sier hun. – Det er fint, for da får vi trent på sosialisering òg. 

Gjør som hundemor

Etter noen måneders kurs kaller NKK inn til eksamen. Den foregår i hundens nærområde, og ofte er Randi med for å legge ut blodspor og finne ferskspor til oppgavene. Ferskspor er lukta av levende dyr i terrenget, kombinert med dyrespor som hundeførerne må kunne identifisere.

Alle som har sett NRK-serien «Fra bølle til bestevenn» vet at ikke alle hundeeiere forstår hvordan hunder deres «virker».

– Ofte er det vanskeligere å trene eierne enn hundene! Eierne må kunne tolke kroppsspråket deres. Se hva bikkjene liker og ikke liker. Gjør du noe feil, kan de reagere aggressivt eller trekke seg unna. Noen ganger er de bare ulydige.

– Hva gjør du da?

– Det samme som mora deres. Jeg klyper dem i nakkeskinnet så de kjenner det. Så tar jeg under kjeven på dem, ser dem i øynene og sier at sånt vil jeg ikke ha noe av. Det er veldig effektivt. Hundemødre gjør det på samme måte når de tukter valpene sine. Biter dem i nakken og rister dem. En gang bet jeg faktisk en hund selv på det viset!

Traumehunden Ada

Bakluka på Landcruiseren går opp. Inne i hvert sitt bur logrer og klynker to forventningsfulle hunder og skjønner hva som venter.

Hannhunden Fant er ivrigst. Han hopper og danser mens tispa Ada sitter stille og følger menneskene vaktsomt med blikket. I to år ble hun grovt vanskjøttet av den tidligere eieren sin.

– Hun var så til de grader vanstelt. Ada bodd i en bitteliten binge i et fjøs sammen med en gris, noen høns og en border collie. Klørne var aldri klippet, hun vraltet når hun gikk, var møkkete inn til huden og kroppen full av hakk og sår. I tillegg skal hun ha blitt kastet ut av en lastebil i fart. Så hun har hatt et tøft liv.

Mattilsynet fikk nyss om forholdene, og politiet truet med avliving, hvis ikke eieren ga fra seg hunden frivillig. Randi Hasvoldseter ble bedt om å se på den.

– Jeg fikk ordnet et møte og traff en arrogant offiserstype som advarte meg om at Ada var aggressiv og kom til å bite. Men jeg satte meg på kne mens han åpnet buret, og da krøp hun straks inn mellom beina mine. Jeg strøk henne forsiktig på sida og på bringa, slik du skal når du vil hilse på en ukjent hund. «Javel, du får ta henne, da», sa eieren.

To dager senere var Ada på sin første blodsportrening. Men å sette henne i avl, er uaktuelt, har de funnet ut. Ada vil ikke ha «karbesøk».

– Jeg tror det har med den traumatiske bakgrunnen å gjøre. 

Tar snarveien

Fant bykser ned på bakken og rister seg. Randi leier ham til den første blodflekken, den som markerer hvor det fiktive dyret ble skadet. Bikkja skjønner straks hva han skal. I løpet av sekunder har han luktet sporet, og med Randi på slep bærer det inn mellom furubusker og råtne snøflekker. Plutselig kuter han tvers over myra mot målet.

– Der tok han «overværet», forklarer Randi.

– Lukta befinner seg nede på marka, men hvis det kommer en vindtrekk og løfter den, følger han luftsporet og tar snarveien til mål.

I løpet av noen minutter har Fant funnet rådyrskanken Randi har gjemt. Etterpå er det Adas tur, nå med en hjortefot som mål. Hun finner den nesten like kjapt som kompisen, men velger sporet på bakken i stedet for overværet. Randi klapper henne.

– Det var ei enkel løype for dem i dag, men det er godt å øve litt, sier hun.

Det skal forresten ikke mye blod til.

– Jeg bruker maks tre desiliter på 700 meter. Men det gjelder å legge et realistisk spor, et som etterlikner hvordan et skadet dyr beveger seg, for eksempel ved å skifte kurs. 

Fant forsvunnet person

Kadaverhunder finner ikke bare dyr, de kan også spore opp mennesker. Det har ikke Randi godkjennelse for, men i fjor ble hun involvert i en leteaksjon i nærheten av gården. Politiet og Røde Kors hadde i to døgn lett etter en ung gutt fra det lokale rusmiljøet.

Den andre dagen skulle Randi trene en Jack Russel-terrier ute på jordet.

– Bikkja fikk ferten av gutten med en gang og trakk i en bestemt retning. Jeg fikk varslet AMK-sentralen, som satte meg over til luftambulansen, og da fant de gutten død ved elva 5-600 meter unna.

Løste «saue-koden»

Alle raser egner seg som kadaverhunder, forteller Randi Hasvoldseter. Selv har hun trent individer fra ni forskjellige.

Nylig hadde hun en uvanlig klient, en border collie som ikke skjønte hvordan den skulle gjete sau. Den fortvilte eieren fortalte at hunden heller ville gå på jakt.

– Bikkja fikk være med på et kurs i blodsporing, og da høsten kom, fikk den jobbe skikkelig med snuten på jakt. Og plutselig gikk det opp for den hvordan den skulle gjete sau! Bikkja hadde bare fått for lite mental trening.

Randi flirer igjen, blidspent og jovial. Selv om dialekta er preget av 30 år i Vazelina-land, bryter ålbyggmålet gjennom rett som det er. Iallfall når hun er «hjemme».

Ulønnet kjempeinnsats 

Alle søkeoppdagene, treningskursene og øvelsene hun er med på sammen med politi, Røde Kors og viltnemnd tar tid. Men betaling får hun ikke. Den eneste inntekta hun har, er uføretrygda.

– Det er frivillig arbeid, alt i hop. Beagleringen bekoster kaffe, kaker og blodet jeg kjøper fra slakteriet på Gjøvik. De som går kurs betaler 50 kroner til ringen for hver kveld, eller 200 kroner i året for å være medlem.

– Hva får du ut av dette da?

– Jeg holder meg aktiv og glemmer ryggen. Og så er jeg utrolig glad i hunder. Jeg gleder meg over å få arbeide med dem, og hjelpe eierne til å få dyra godkjent.

Nå har Randi Hasvoldseter vært trygdet i 15 år, og mannen har blitt pensjonist. Men de har ikke blitt inaktive av den grunn. Begge har begynt som brukskunstnere og lager produkter av tre, lær og ull som de reiser rundt til markedene på Østlandet og selger. Det går i neverbokser, trekopper, kulepenner, kniver, belter, vesker, gensere og alt mellom himmel og jord. Hver vinter er de på Rørosmartnan, og i juni skal de til Bygdaliv i Haltdalen.

Randi har enda flere jern i ilden. Hun holder håndverkskurs for husflidslaget på Gjøvik og kurs i keramikkmaling på Eiktunet kulturhistoriske museum – et lavterskeltilbud for folk som trenger det. Tingene de maler, lager hun selv i keramikkovnen hjemme og tar med til kurset. Arrangøren dekker materialkostnadene, ellers er også dette ulønnet.

– Jeg gjør det for moro skyld, sier hun.
– Noen trenger et ekstra puff for å komme seg ut.

Jakta er over

Vårvinden koster over Hessdalskjølen. Stenvollen, besteforeldrenes gård, er solgt for lenge siden. I stedet har Randi kjøpt et eldre hus på Hegseth hun bruker som fritidsbolig. Hun er glad i hjemgrenda og er der to–tre ganger i året. Hvordan det blir framover, vet hun ikke. Ryggen blir jo ikke bedre.

Hver dag trener hun for å dempe smertene og holde seg oppreist. Hun har gjort det i 40 år. Medisiner kunne kanskje hjulpet, men dem vil hun ikke høre tale om.

– Blir det for ille, finner jeg fram bundinga og de vanskeligste strikkeoppskriftene. Da blir jeg tvunget til å konsentrere meg og glemmer smertene. Det er medisinen min.

Rifla har hun hengt på veggen. Hun orker ikke gå på jakt mer.

– Men jakt har vært en del av meg siden jeg var 16, så jeg skyter opp på nytt hvert år.

For tre dager siden smalt det i ryggen igjen. Hun ble stående på alle fire midt i gangdøra hjemme.

– Det er mellomvirvelskivene, putene, i ryggen som er borte, vet du. Tre skiver skvatt ut av ryggsøylen. Legene kaller det prolaps. De kan operere meg og stive av ryggen, men da blir jeg jo sittende. Det går ikke.

Sønnen kom til unnsetning. Han visste hva han skulle gjøre.

– Han gnudde og masserte og fikk skivene på plass igjen, sier Randi Hasvoldseter.

– Er han fysioterapeut?

– Nei, han kjører gravemaskin.

– Måtte gjøre det før vi blir for gamle

– Mamma må ta sin del av skylda

– Her er det fire måneder midnattssol framover