Elin (24) er førstegangskjører i Femundløpet 450 kilometer:  

– Jeg må visualisere hver
eneste etappe på forhånd

NYE LEDERHUNDER: Elin kommer til å være utenfor komfortsona på startstreken til FL450. Hun har likevel tillit til at sine nye lederhunder Jippi (t.v) og Etta tar ansvar.
NYE LEDERHUNDER: Elin kommer til å være utenfor komfortsona på startstreken til FL450. Hun har likevel tillit til at sine nye lederhunder Jippi (t.v) og Etta tar ansvar.

Elin Bonde Kjelsberg (24) bor et par steinkast unna Røros sentrum med sine 20 hunder. Nå forbereder hun spannet og seg til å gjennomføre styrkeprøven Femundløpet 450 kilometer den andre uka i februar.

Publisert Sist oppdatert

– Ja, jeg må forberede meg mentalt i dagene før start. For meg er det viktig å visualisere hver eneste etappe på forhånd. Og innstille meg på at dette blir langt, sier den unge hundekjøreren. 

Samtidig er det, ifølge Elin, viktig for opplevelsen til hundene at de gjennomfører løpet uansett plassering. Så lenge alle holder seg friske underveis. 

Hun har allerede tenkt gjennom serveringa hundene trenger under løpet. Opp til 60 kilo hundefôr går med. Det inkluderer kjøtt til selve fôringene på sjekkpunkt, tørrfôr og snacking mellom, og inne på sjekkpunkt.

Nye lederhunder 

Denne iskalde januardagen har hun satt av til trening av de åtte hundene, som etter planen skal være med på løpet. Pluss en reservehund. I hundegården er det bjeffing, liv og røre, for hun har dratt fram sleden. De råsterke firbeinte familiemedlemmene vet hva det betyr:

– I dag tenker jeg vi kjører en runde opp mot Avholdshytta og Skåkåsen, sier Elin. 

USTOPPELIG: -18 grader i Djupdalen utenfor Røros er ingen hindring for å trene hund. Elin er like blid, selv om hun hevder å trives best i mildere temperaturer.
USTOPPELIG: -18 grader i Djupdalen utenfor Røros er ingen hindring for å trene hund. Elin er like blid, selv om hun hevder å trives best i mildere temperaturer.

Det blir den første treningsturen på ei uke, etter at hun og åtte hunder gjennomførte Gausdal Maraton 150 kilometer. Hun kom inn på en respektabel 17. plass med friske og energiske hunder. Akkurat det var målet. 

Kort tid før løpet måtte nemlig den eksemplariske lederhunden Nikolai (10) innse at alderen begynner å innhente ham, og at et løp ville bli for mye for kroppen. Elin stilte derfor med fireåringene Etta og Jippi i front for første gang. De nye lederdamene gjorde en god jobb. 

– Før løpet bestemte jeg meg for ikke å ha noen forhåpninger eller forventninger, bare ta det rolig med pen og pyntelig kjøring. Som en prøvekjøring. Dukker det opp et problem, tar vi det da. Men hele distansen gikk over all forventning, sier hun. 

LANGDISTANSEPOTER: Mye av tiden til Elin går med på å ta på og av potesokker, som forebygger rifter og skader på potene.
LANGDISTANSEPOTER: Mye av tiden til Elin går med på å ta på og av potesokker, som forebygger rifter og skader på potene.

Positivt fokus avgjørende

Femundløpet er imidlertid et større sirkus, ifølge Elin. Hun er spent på hvordan Etta og Jippi vil takle det. Hundene plukker fort opp tvil fra mennesket på sleden, og kan av den grunn bli usikre selv. 

– På startstreken der er jeg nok et godt stykke utafor komfortsona. Men jeg hørte et veldig godt poeng fra en bekjent angående å kjøre med så unge lederhunder. 

– Når de gamle og erfarne står igjen hjemme, er det ungt pågangsmot som leder i stedet. Når jeg holder fokuset på alt det positive med et ungt spann, skal det gå bra, sier hun. 

Elin ser på seg selv som førstegangskjører i 450-klassen. Planen var – og hundene var også trente til – distansen i 2020. Men de måtte bryte løpet i Tynset. Neste års løp ble avlyst grunnet korona. Og i 2022 og 2023 hadde Elin mest fokus på utdanninga som utmarksforvalter.

Tobente familiemedlemmer hjelper til 

Som vanlig er far Vidar Kjelsberg med som handler i årets Femundløp, i tillegg til Elins kompis Kjell Morten Løkken. Sistnevnte har knapt vært borti ordet handler før, og stiller sporty opp med blanke ark. Men han kjenner hundene. 

Nytt av året er nemlig krav om to hundeansvarlige under Femundløpet, i motsetning til én som tidligere. 

– Kjell Morten kaster seg ut i dette. Både han og pappa er lastebilmekanikere. Skulle det skje noe for eksempel med sleden under løpet, kan jeg ringe en av dem og få bistand på øret i alle fall, sier Elin. 

Mor Gro Bonde blir hjemme og passer pelskledte som får fri denne helga. 

HUSK MEG: Kø for å bli koblet til lina foran sleden. Den nye lederhunden Etta (t.v) er tilsynelatende rimelig klar for å dra avgårde.
HUSK MEG: Kø for å bli koblet til lina foran sleden. Den nye lederhunden Etta (t.v) er tilsynelatende rimelig klar for å dra avgårde.

Så Femundløpet fra barnevogna 

– Interessen for hund starta omtrent i det sekundet jeg ble født. Min mor sto veivakt for Femundløpet fra jeg var bittelita. Pappa har vært med å organisere Femundløpet fra starten i 1990, som løypekjører og dommer. Han er fortsatt engasjert som dommer, forklarer Elin.

24-åringen sørger selv for all trening, høst og vinter. Med få unntak har hun tilbrakt hver eneste kilometer alene på tur med flokken sin. I over ti år. 

Hun forsøker å sette ord på hva som driver henne til å bruke all sin fritid på å være med hund, tenke på hund, rydde i hundegården, fôre hund, trene hund eller planlegge løp:

– Du står helt alene oppe i fjellet og spannet bare følger sporet. Du er med nesten som en passasjer, glir framover på snøen, og kan bare lukke øynene eller titte opp på himmelen og kose deg. 

– Så kommer stjernehimmelen, eller fullmånen, og som i dag er det litt sol. Det er ganske deilig. 

DEDIKERT: – Det har aldri vært noe anna som har spilt noen rolle, hele livet, enn hunder og hundekjøring, sier Elin.
DEDIKERT: – Det har aldri vært noe anna som har spilt noen rolle, hele livet, enn hunder og hundekjøring, sier Elin.

Følger nøye opp hver enkelt hund 

Også kommer turene med dårlig vær, eller noe uforutsett skjer. Da får Elin kjent på mestringsfølelsen, når hun må ordne opp i utfordringene som dukker opp underveis. 

– Denne sesongen har det vært løpetid når vi skulle trent mest. Hvordan skal man sette sammen spannet, når både tispa og hannhunden har mest lyst til å gjøre noe anna enn å trene?, undrer hun høyt.

Selv om hun er passasjer på sleden, er Elin klar på at hundevelferden kommer først. Med stor ansvarsfølelse for hvert enkelt individ, følger hun alltid med på om linene er korrekte, om selene passer, om hundene viser noe tegn til halthet eller smerte og om fordøyelsen fungerer som den skal. 

HOLD FAST: Full fres i spannet med alaska huskyer på vei ut fra hundegården.
HOLD FAST: Full fres i spannet med alaska huskyer på vei ut fra hundegården.

– Vi hundekjørere er nok en spesiell rase. Spretter opp fra sleden så snart en hund bæsjer, for å se om magen er i orden, ler hun. 

– Hundene er jo en gjeng atleter, men de er også familie. For meg så er de det. Det er nok er årsaken til at jeg har 20 hunder, men burde hatt 14, medgår hun. 

Sammensatt og krevende sport

I denne kompliserte idretten er det mye å tenke på når man skal stille til løp. Elin er veldig takknemlig for at hun har naboer som er hundekjørere, og tålmodig svarer på alle spørsmål hun måtte ha. 

– Jeg kan spørre dem om alt, også om små ting som skal til for å kunne gjennomføre løp. Tips og triks som er viktige for en førstegangskjører. Marte Skancke og Thomas Heggvik bor noen hundre meter unna, og Ove Grytbak rett oppi lia her. De er så hjelpsomme. 

– Om vi ikke kan hjelpe hverandre, dør nok sporten ut. Vi har jo den samme lidenskapen alle sammen, fortsetter hun. 

SYSTEMATISK: Trekkseler tilpasset hver enkelt av Elins 20 hunder.
SYSTEMATISK: Trekkseler tilpasset hver enkelt av Elins 20 hunder.

En sport som koster penger. Elin har beina godt planta på jorda. Med fulltidsjobb hos Europris i Røros går det rundt. Treninga tilpasser hun etter vaktordninga i butikken. Men hun har lagd en regel for å kunne ta vare på seg selv.

– Når jeg har seinvakter, skal jeg ikke trene hund. Da er jeg hjemme rundt halv åtte på kvelden, og må spise middag, slappe av litt og gi hundene kveldsmat. 

Treninga mot årets Femundløp starta på seinsommeren i fjor. Målet er tre til fire treningsturer per uke med spannet. Og viktige dager med restitusjon for å unngå skader. På grunn av den varme høsten ble det lengre turer først fra oktober. 

Rett før hadde Elin kommet hjem fra Evenstad, der hun gjennomførte en bachelor i utmarksforvaltning og oppsyn gjennom Høyskolen i Innlandet. Hun tok like gjerne med alle 20 hundene og hadde dem i nærheten, i de tre årene studiet varte. 

Driver egen avl

Hennes aller første egne hund var en renraset siberian husky, fra en kennel i Trondheim. Elin var da seks år, og interessen for hundekjøring starta for alvor. 

– Vi hadde kun reinrasede polarhunder på den tida. Men etter hvert som interessen for hundekjøring økte, fikk jeg mer lyst på alaska husky for å kunne henge med de fleste andre hundekjørere, sier Elin. 

Interessen for begge hundetypene sørget for at hun startet egen avl av begge, med valper til eget bruk. Bergstaden Kennel og Snøheimen Kennel skaper derfor rett som det er nye, små familiemedlemmer. 

BESTEVENNINNE OG BODYGUARD: Snøheimens Loppa følger etter i hælene til Elin, uansett hvor hun går.
BESTEVENNINNE OG BODYGUARD: Snøheimens Loppa følger etter i hælene til Elin, uansett hvor hun går.

– Siberian er kjente for å være sære og spesielle. Min egen Snøheimens Loppa har gått mye som lederhund, men da kun for meg. Og når sporet er hardpakket. Løssnø liker hun ikke, ler Elin. 

De to har et veldig sterkt bånd. Går hun på kjøkkenet er Loppa med, går hun på soverommet følger hunden etter der også. Ingenting kan skille dem.

– Hun er som de andre siberian huskyene når det kommer til lengde på treningsturer, de er smarte. Hun vet hun skal tilbake igjen og sparer på kreftene til hjemturen. Det er noe spesielt med de gode gamle ur-rasene.

– Alaska huskyene er nok litt dummere med kreftene sine, de løper til kroppen sier stopp. Så der må jeg ta ansvaret og sørge for nok hvile under løp eller trening, avslutter Elin.

Powered by Labrador CMS