Monke-bissniss(e)

Etter mine kommentarer i forrige språkspalte har herrene Lomheim og Andersen levert hvert sitt nye innlegg i Klassekampen over temaet Edvard Munch og hvordan etternavnet hans skal uttales. De fortsetter å vise til ulike kilder som dekning for sine påstander, og dem har jeg ingen planer om å overprøve. Det skyldes at jeg ikke har noen kunnskap om disse «bevisene».

Men det kom opp et par påstander som jeg vil hevde å vite noe om: Den første dukker opp med Lomheims utredning omkring uttalen av stedsnavn; at den skal ta utgangspunkt i den lokale uttalen. Han trekker fram flere eksempler, og blant disse er Røros – der o-en skal uttales som en «trang» o, og dette er riktig. Derimot er jeg i tvil om Lomheim (og det norske folk i sin alminnelighet, og dessverre mange rørosinger i særdeleshet) vet at navnet skal uttales med dobbel r! (og dermed kort ø). Dette står å lese i Rørosordboka. Riktignok nevnes en uttale med lang ø og én r, og den har fått betegnelsen «nyere». Det bør uansett være originalen som må veie tyngst! Uansett; dette viser hvor vanskelig det er å legge den lokale uttalen til grunn for hvordan man skal uttale navn på steder og områder i statskanalen. Her må jeg faktisk gi Stig Andersen litt rett.

En kuriositet er varianten Røraas (som uttale, men også i skrift fra gammelt av). Hadde det kun vært uttalen, så ville det vært nærliggende å tenke at dette er slik Røros hadde blitt benevnt i Oslo og dets nære omland, men formen opptrer også i skriftlig utgave. Da kan det være at noen utenfra har knyttet staden vår til høydedrag omkring. Slik jeg har forstått det, har Røros sitt navn fra Røas utløp (os) i Glåma, ikke langt fra der Rørosgårdene ligger, og da er det litt søkt å trekke inn omkringliggende åser som navngivere.