– Da det ble ferdig, var det jo helt nydelig her

– Det lukter jo stabbur enda. Det har vært stabbur i 100 år, men det er bare å sette på byggvarmeren og begynne å spille, så blir det fort godt og varmt å være der, sier Hans Olav Sola Johnsen om øvingslokalet han har på Røros.

Rocketrommisen har funnet tid i sitt ellers travle program, både som trommeslager og musikkprodusent i NRK. Han har faktisk bursdag dagen lokalavisa får lov til å komme på besøk. 

Over presskannekaffe og nystekt gulrotkake begynner han å fortelle. 

Ut av det blå

DumDum Boys er et av Norges største rockeband. Siden starten i 1980 har bandet turnert land og strand rundt, og levert flere låter som har skrevet seg inn i den norske folkesjela. 

– Blir du noen gang lei av å spille «Splitter Pine»?

– Nei, egentlig ikke. Vi øver jo ikke på den. Vi kan kjøre gjennom den, men den blir ikke spilt bra før vi spiller den for folk. Det er ei låt vi ikke kan finne på noe nytt med. Vi kan ikke kødde med den. Vi lar jo publikum synge og sånn, men det er det han dirigenten foran som ordner med, ler Sola. 

Helga før intervjuet har han spilt tre festivaler. En i Tønsberg, en i Brumunddal og en i Trondheim. Alle tre fikk servert monserhitten. 

– Vi vet at det er den folk mest vil høre, så vi gjør ikke noe med den, både av respekt for oss selv og publikum. 

Men det var ikke «Splitter Pine» som skulle bli en hit. Da plata «Splitter Pine» kom ut i 1989, var det ei anna låt det ble satsa på.

– Vi hadde platekontrakt med CBS. Vi sa at vi ville gi ut «Boom Boom» som singel. Det er første spor på plata. 

Plateselskapet, på sin side, mente at «Splitter Pine» var et bedre valg. 

– Men det ville vi ikke. Den var jo litt treig og vi var jo liksom et sånn punkband, men vi var jo Aerosmith-fans, humrer Johnsen. 

Det var ikke før bandet la ut på turne at pipa fikk ei anna låt. 

– Vi ble booka inn på et russetreff i Stavanger. Da vi kom dit så høre vi jo fra bilene at «Black Velvet» (Alanna Myles, red.anm.) og «Splitter Pine» gikk på loop. 

Dermed ble låta gitt ut på singel. 

– Vi skjønte jo at det var ei kul låt, og at det var en slags signatur, men vi hadde aldri trodd at det skulle bli en hit. 

Fotball og musikk

For Sola har to ting alltid vært spesielt. Fotball og musikk. Arsenal har alltid vært laget. Da han fylte 50 fikk han til og med ei signert drakt av klubblegende Thierry Henry.

I ungdomsårene måtte han ta et valg. 

– Vi bestemte oss for at vi måtte prioritere bandet foran alt annet. Vi skulle øve tre ganger i uka og det var ikke lov til å kansellere ei øving fordi man skulle på fotballtrening, sier Sola. 

I starten var det harde kår å spille i band. 

– Ingen av oss fikk noe lønn. Vi drev på i en sju-åtte år før vi fikk platekontrakt. Platene ble laget med underskudd og banklån. Vi skyldte jo penger som faen, humrer trommisen. 

Bandet kunne for eksempel ta toget til Bodø fra Trondheim for å spille en konsert for 20 betalende.

– Men det er sånn du må gjøre det. Noen ganger kan man jo ha flaks, men du må ha lyst.

Kom ned fra taket

I disse dager sparkes det ball i statene for alle pengene. Det er også noe Sola følger med på. Han er faktisk personlig med på å skape stemninga når Norge skårer mål. Da braser nemlig Racer-låta «Bønda 2026» ut på stadion. 

Denne utgaven av «Bønda» er den tredje i rekka. Fra før finnes det både en versjon fra 1998 og 2000. Hver versjon har lik instrumentering, men teksta er forskjellig på hver versjon.

«Racer» er et sideprosjekt for gutta i «DumDum Boys». 

– «Racer», de dukka opp på 1990-tallet. De kom ned fra taket. Det var vel etter at «Knutsen og Ludvigsen» hadde krangla. Det var derfor de oppsto og lagde en versjon av «Kan det være nødvendig å være så sint?». Vi var jo fans av «Knutsen og Ludvigsen», og vokste opp med dem. 

Sola forteller at «Racer» er et band som dukker opp når folk har behov for dem. 

– Det var faren til bassisten som mente at VM-sangene i 1998 var så kjedelige, så da ble det laget en ny, som ble overlevert til fotballforbundet, og brukes hver gang det skåres norsk mål. 

Havnet på Røros

Rocketrommisen forklarer hvordan han og familien endte opp på Røros. Undervegs får han bistand fra samboer Mali, som sitter på hjemmekontor. 

– Vi flytta inn her i 2018, sier Sola. 

Malis mor er fra Røros, men giftet seg med en osing. Da den gamle familiegården i sentrum var på veg til å forsvinne ut av slekta, tok Mali og Sola på seg ansvaret for å holde den i familien. 

– Mali spurte meg om hva som skulle til for at jeg skulle bli med på å flytte til Røros. Jeg måtte først snakke med jobben, og høre om jeg kunne jobbe hjemmefra et par dager i uka. Det fikk jeg klarsignal på. Så måtte jeg ha et sted å bo i Trondheim, forklarer Sola. 

Bosted i byen ordnet seg via en kompis som hadde arva et hus i Trondheim sentrum. 

– Jeg er litt vaktmester der. Betaler en symbolsk sum i leie og tar imot og leier ut til folk. Det er en bygård midt i Trondheim sentrum. 

Alltid likt vinteren

Sola sier at han alltid har likt den kalde og tørre vinteren på Røros. Men han satte som krav at det måtte være godt og varmt der de skulle bo. 

– Det er Mali som har gjort alt. Jeg har jo dratt på turne og reist rundt. Jeg ville jo ikke gå inn her og kikke en gang, fordi det var bare åpent gulv over alt her. Men da det ble ferdig var det jo helt nydelig her, sier han og kikker seg rundt i stua. 

Etter at han flyttet til Røros har også sommeren blitt spesiell. 

– Sommeren kan være helt nydelig. Det å sykle seg en tur og bade i noen dammer. Det er helt vilt at det kan være så varmt, men det er litt fjellvarmt, som jeg kaller det. Det er litt friskt uansett, sier han.