Gruvehagene ved Olavsgruva – del 3

Vi starter historien om dette bruket i første halvdel av 1700-tallet, men det er antatt at det har vært seterdrift der lenge før det.

Peder Pedersen Rugelsøen (1708–1759) kom fra Rugeldalen. Han giftet seg i 1735 med Anne Monsdatter. Peder brukte gjerne etternavnet Hagen, og dette er tolket som at han og familien bosatte seg tidlig på gruvehagen som i dag er bnr 3. De fikk sju barn, og alle barna var født før Peder festet eiendommen Kaspervollen i Hitterdal i 1757, bare to år før han døde.

Etter en tid flyttet enka og en av døtrene tilbake til Gruvehagen. Deres eldste datter, Kirsten Pedersdatter, giftet seg i juli 1762 med Ole Olsen Døhl. I 1762 bodde de på Gruvehagen bnr 3 sammen med Kirstens mor og nest yngste søster. Her starter med andre ord Døhlslektas historie på Gruvehagen, og grunnen til at gården senere ble kalt Døhlrommet. De skrev seg vekselvis Døl og Døhl i ulike ledd, men jeg har valgt å holde meg konsekvent til formen Døhl.

Tragedie

Kirsten og Ole fikk seks barn, og det var nummer tre, Peder Olsen Døhl (1766–1820) som overtok gården. Han giftet seg i 1790 med Kirsti Isaksdatter Rugelmyr (1762-1842). De fikk fem barn, hvorav to døtre døde henholdsvis 10 dager og en måned etter fødselen. Sønnen Hans ble født i 1796 og giftet seg i 1821 med Gjertrud Evensdatter Brynnildsvold. Hun døde plutselig i september 1823 bare 36 år gammel. En måned senere ble Hans drept av et steinsprang i Storwartz gruve. Hans og Gjertrud hadde to mindreårige barn. De ble ivaretatt på Brynnildsvollen.

Det ble til slutt Kirsti og Peders yngste barn, Ole Pedersen Døhl (1808–1877) som overtok gården. Han giftet seg i 1829 med Anne Pedersdatter Brynnildsvold (1792-1855). De fikk sønnen Hans Olsen Døhl (1829-), men han overtok i 1859 bygselen på Erntsgrubben nordre gnr 132 Bnr 170 i Hitterdal og flyttet dit. Mora var død i 1855 og faren giftet seg på nytt i 1858 med Sigrid Johannesdatter Vintervold. De bodde fortsatt på Gruvehagen under folketellinga i 1865, da sammen med tjenestepike Maren Johnsdatter. I fjøset hadde de fire kyr og fem sauer. Sigrid døde her i 1873, og etter det flyttet enkemann Ole til sønnen Hans i Hitterdal. Dermed var det ingen faste beboere på Gruvehagen bnr 3 under folketellinga i 1875. Hans overtok som eier etter farens død i 1877, og i 1890 solgte han gården til Mathias Karlsen Sundt for 1700 kroner. Det markerte slutten på Døhlslektas historie på Gruvehagen. Sjøl om det fra nå av var Sundtslekta som overtok bnr 3 og etter hvert også bnr 2, så har benevnelsene Døhlrommet og Sollierommet hengt med helt til våre dager.

Aktiv eiendomsutvikler

Mathias Karlsen Sundt (1856–1936) var gruvearbeider og gårdbruker. Han giftet seg med Hendrike Ingebrigtsdatter Bekos (1858-1910). Han var stadig på jakt etter mer eiendom. I 1893 overtok han Akselvollen gnr 132 bnr 287 gjennom føderådskontrakt med Berit Larsdatter Opdal. Denne eiendommen ville han bruke som seter. Så gikk det en tid før han i 1905 fikk kjøpt Sollie-rommet da Sollie-Ola ville flytte.

Mathias og Hendrike fikk seks barn mellom 1884 og 1898 – to sønner og fire døtre. Eldste sønnen, Kristofer Mathiassen Sundt (1884–1958) ble tradisjonen tro gruvearbeider. Han overtok Sollie-rommet og Døhlrommet i Gruvehagen da Mathias døde i 1936, mens den andre sønnen, Laurits (1890-1975), fikk Akselvollen. Han reiste ut som anleggsarbeider.

Kristofer overtok og innfridde gjelda som sto igjen etter Mathias sine eiendomsinvesteringer. Lenge før den tid ble han gift i 1915 med Elen Bukvold (1894-1976), og de fikk 10 barn mellom 1915 og 1928. De nygifte måtte i mange år nøye seg med å bo i et trekkfullt hus på Sollie-rommet, mens Mathias brukte det mer solide tømmerhuset på Døhlrommet til seg og en tjenestejente. De hadde noen kyr, men etter hvert bare noen geiter og sauer på gården til noen år etter krigen. Siden ble slåtten satt bort, eller andre år slo de sjøl og leverte høyet til Akselvollen, der Laurits Sundts familie hadde sauer.

Elen var en tøff sliter. Hun tok imot flere av barna sjøl, med Kristofer som assistent til å koke vann og sterilisere saksa hun brukte til å kutte navlestrengen. Alle de 10 vokste opp og nådde respektabel alder, bortsett fra yngste datter, som døde av tuberkulose kort tid etter konfirmasjonen.

Måtte tåle å være fattig

Det var et evig slit å fø en stor familie. Det ble spedd på med alt som kunne utnyttes fra egen gård og det som kunne sankes i utmarka sommerstid, men hvis arbeidet i gruva sto, ble det nesten sveltihel. Eldste sønnen, Magnus, har i intervju fortalt om en av de verste opplevelsene. Det var en julaften det ikke fantes mat igjen i huset. Elen hadde delt ut de siste restene og gikk sjøl uten mat. I nødens stund satte hun seg ned og skrev brev til handelsmannen på Storwartz. Magnus og en av brødrene måtte ta den tunge vegen med tiggerbrevet. Det var kona som åpnet da de banket på, og hun hentet fram de varene Elen hadde bedt om. Slik klarte de seg denne gangen også, og alle barna vokste som nevnt opp, og best av alt: De unnslapp myndighetenes trusler om å hente barn ut av hjemmet. Magnus understreket i intervjuet at familien alltid bevarte humøret tross alle vanskeligheter og fattigdom.

Klaget aldri

 Elen var vaskehjelp i brakkene ved Olavsgruva så lenge de fleste lå over der gjennom arbeidsuka. Hun var også hovedansvarlig for innkjøp og husholdet for de 10–15 personene som jevnt over bodde i Gruvehagen, og om somrene var det periodevis mange flere da utflyttede sønner kom på ferie med sine familier. Denne tiden var en drøm for oss fastboende barna, og vi hørte aldri Elen klage over at det kunne bli for mye av det gode.

Da Kristofer døde i 1958, kjøpte Elen ut hans søsken og overtok bnr 2 og 3. Før hun gikk bort testamenterte hun eiendommen til yngstesønn Oddvar, som bodde hjemme. Også han arbeidet for Kobberverket, og etter konkursen var han vaktmester fram til egen pensjonsalder. Han overdro eiendommen til undertegnede i 2007. Han var siste fastboende i Gruvehagen bnr 3 til han flyttet til omsorgsbolig på Røros de siste leveårene til sin død i januar 2014. Fra den tid er stedet definert som fritidseiendom. Målet er å holde det best mulig i hevd, og det er gjort betydelig vedlikehold og enkelte oppgraderinger de siste årene i likhet med Dahlslektas vedlikehold på bnr 1.

Kilder: Arne Strickert: Gruvehagene i Storwartzområdet.

Intervju i Nationen 20. oktober 1979.

Muntlige beretninger i slekta