Det var fra gammelt av tre gårdsbruk i nær tilknytning til de gamle gruvene Nyberget, Hestkletten, Quintus, Myrgruva, Gamle og Nye Solskinn gruve og Olavsgruva. I tre artikler ser vi nærmere på historien til de tre brukene Storwartzhage gnr 141 bnr 1, 2 og 3.
Gruvehagene ved Olavsgruva
Dahl-slektas historie på bnr 1
Hans Johannesen Skomager ble født i 1765 og giftet seg i 1794 med Anna Andersdatter Indset. De bodde i Kjerkgata 90, men flyttet i 1808 til Gaukvollen i Engfløtdalen. Hans Johannesen skiftet da navn til Engfløtdalen, og senere til Dahl.
Det var det nest eldste barnet, sønnen Anders, som skulle innta Gruvehagen, det vil si Storwartzhage bnr 1. Han ble i 1824 gift med Kirsti Jonsdatter Kieldsberg fra Ryttervollen. De fikk fire sønner. Anders ble først nevnt som skomaker, men ble snart gruvearbeider. Han døde 1. desember 1836 bare 39 år gammel etter en skade i gruva. Familien var da etablert i Gruvehagen. I matrikkelen for 1838 står enka Kirsti Jonsdatter som eier av dette odelsbruket. Hun satt da igjen med fire barn fra 2 til 12 år gamle. Hans var den eldste, og han begynte tidlig å arbeide på gruva for å bidra økonomisk.
Hans Andersen Dahl fortsatte som gruvearbeider livet ut. I 1851 giftet han seg med Berit Andersdatter Vintervold fra Viken. Som kuriositet kan nevnes at hun hadde en tante som var bestemor til Hendrike Ingebrigtsdatter Bekos, som ble gift med Mathias Karlsen Sundt på bnr 3 og etter hvert også på bnr 2.
Hans gjorde i 1854 et malmfunn like ved gården. Det ble til Nye Solskinns Grube. Som takk for malmfunnet fikk han setereiendommen Guldalsvollen. Foran nevnte Gaukvollen ble også brukt som seter både da og av senere drivere. Gamle kart fra 1850-tallet viser omtrent samme bygningsmasse på bnr 1 som i våre dager.
Hans og Berit fikk dattera Ane Kirstine Hansdatter Dahl i 1861. Ved folketellinga i 1865 hadde de hest, 9 kyr og 10 sauer på gården – et viktig bidrag til livberging ved siden av gruvearbeidet. Hans døde 3. januar 1885.
Berømt smed
Ane Kirstine giftet seg i 1878 med Henning Lorentsen Dypsjøli. Han var født i 1848 på Klasvollen øvre i Djupsjølia. Henning var smed på gruva og ordnet seg også egen smie på gården. Han fant på egne praktiske løsninger i smia, blant annet en dreiebenk for metall som ble drevet med fotkraft. Blåsebelgen drev han med vindkraft, og han hadde avkjølingsbrønn inne i smia.
Det er fortalt at Henning i uvær om vinteren tok seg fram til Storwartz gjennom gamle gruveganger fra Quintus gruve gjennom Myrgruva og Hestkletten. Det høres nesten farligere ut enn å gå i snøstorm, men kanskje ikke for en som åpenbart måtte kjenne det gamle gruvegangsystemet ut og inn. Henning døde i 1931 og Ane Kirstine i 1932.
Berit var sjefen
De hadde dattera Berit Henningsdatter Dahl, født i 1882. Hun ble gift med Arne Tørrisen fra Elverum, også han gruvearbeider. De fikk fem barn sammen: Olga Margrete 1908, Borghild 1910, Henning 1913, Aksel 1915 og Torodd 1919.
Henning flyttet til Sandefjord og stiftet familie der. Det var Aksel som overtok gårdsdriften og arbeidet noen perioder for Kobberverket ved siden av. Torodd var gruvearbeider.
Min mor tok seg i lange perioder både sommer og vinter av melkinga på gården. Jeg var nesten alltid med både morgen og kveld før skolealder og om sommeren også senere. Berit var glad i dyra og ville ha ro i fjøset, og hun var i grunnen sjefen på gården så lenge hun levde. Hun sjekket at jeg oppførte meg slik hun ønsket før jeg fikk tillatelse til å være med i fjøset. På setra fikk jeg følge dyra til og fra beite hver dag, men først etter at Berit fikk se at jeg gikk rolig bak uten å jage opp tempoet.
Aksel bodde fast på Gaukvollen da han sluttet med kuholdet, mens Torodd ble boende på gården livet ut.
Etterkommerne etter Henning Dahl overtok Storwartzhage bnr 1, Gaukvollen og setra på Guldalsvollen etter Aksel og Torodd. Det er gjort store restaureringsarbeider på gården de senere årene. Uthuset som del av Uthusprosjektet i Røros, og eierne har gjort mye for å sette i stand våningshuset på egen hånd. Jordene er i mange år utlånt til beite for Røroskyr fra området. En ordning Røroskuas Venner har satt stor pris på. Kyrne vekker også interesse hos mange besøkende i Olavgruva. Her kan de lære litt om den gamle og lokale sliteren for melk og kjøtt til gruvearbeidere og befolkninga ellers gjennom mange generasjoner.
Kilder: Rørosboka bind 5/kirkebøker
Arne Strickert: Hefte om Dahlslekta på Gruvehagaen
Truls Gjestland: Gruvene i Storwartzfeltet, Bergstuderendes Forening og Olavsgruvas Venner 1992