– Haltdalen får hjertet mitt til å synge

– Jeg har bodd i Amerika i mange, mange år. Nå hadde jeg lyst på et nytt eventyr. Sist jul var jeg hjemme og tenkte jeg skulle se hva som fantes av jobber i Norge. Jeg søkte på mye forskjellig, men det var mange om beinet. Så gjorde jeg noe du kanskje syns er rart. Jeg knepte hendene sammen og ba. «Gud, nå må du vise meg vegen jeg skal gå.» Og plutselig poppet det opp ei salgsstilling på Nordpå Fjellhotell.

Den fikk hun ikke. Men Tonje Cicilie Nordgaard fikk noe annet.

Ble bønnhørt

Vinden rusker i det lange blonde håret til kvinna i femtiårene. Vi sitter ute på Nordpå, innerst i Aunegrenda. Regntunge skyer samler seg i horisonten. I noen sekunder faller sollyset på noen kornblomster ved stabburet. Tonje triver kameraet hun alltid har for hånden, komponerer motivet og fanger det blå lysspillet de få sekundene det varer. Hun smiler.

– Dette er jo drømmejobben, sier hun. – Å få lage film av alt det vakre her oppe! Folkene, musikken, naturen. Alt det som får hjertet mitt til å synge. Og dele det med andre.

Tonje hadde aldri vært i Haltdalen før hun i vinter ble bedt på jobbintervju av Siri og Ragnar Harper, eierne av fjellhotellet. Hun falt pladask for stedet, og hotelleierne for henne.

Dagen etter kom jobbtilbudet. En egen stilling som «content creator», innholdsprodusent. Jobben går ut på å fotografere og filme, og klippe sammen korte videofortellinger som skal markedsføre Nordpå Fjellhotell på sosiale medier: Facebook, Instagram og TikTok.

– Da følte jeg meg bønnhørt, ler Tonje.

Å fange øyeblikket

Tonje Cicilie Nordgaard vokste opp på Steinberget i Trondheim. Under studietida på NTNU fikk hun et utvekslingsstipend og dro til USA for å studere film.

– De delte ut ett utenlandsstipend hvert år. Jeg konkurrerte med alle faglinjene – og vant!

Det var i 1994. Tonje kom inn på universitetet i Athens, Ohio, det eneste på NTNUs liste som hadde ei filmlinje.

– Målet var å fullføre en mastergrad og få meg jobb som regissør og filmfotograf. Etter ett år fikk jeg videre finansiering av filmskolen, som også ga meg en jobb slik at jeg kunne tjene litt penger. Jeg viste filmer og underviste i filmhistorie og filmproduksjon på bachelor-nivå.

Masteroppgaven ble en kortfilm «om livets små detaljer», som hun sier. Flere kortfilmer fulgte, en av dem ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad hjemme i Norge. Den handlet om å eldes med Parkinsons sykdom, og viktigheten av å leve i nået.

– Alt jeg har vært opptatt av siden, har egentlig handlet om å leve i øyeblikket, sier hun.

Stjerner i L.A.

Fra filmskolen gikk vegen til California og Los Angeles. Tonje startet eget firma, Best Video Production, bodde i Venice Beach, Culver City og Ojai, og tok på seg alle slags filmjobber. Hun har vært fotograf og regissør på en utallige reklamefilmer, presentasjonsfilmer, treningsfilmer, bryllupsfilmer, motiveringsfilmer og bøttevis med innslag fra USA for norsk TV2 og TV3.

– Stort sett jobber jeg hjemmefra, men jeg har reist overalt.

Jobben har ført henne til mange stater i USA og til land i Sør-Amerika og Øst-Asia. Hun har alt utstyret hun trenger: flere kameraer, gyrorigger, lyskastere, monitorer og annet.

– Jeg reiser med flere kofferter hver gang. Har jeg ikke med meg kameraet, føler jeg at jeg legger igjen arma mi. Er det ikke med, kan du være sikker på det dukker opp en mulighet.

Om hun ikke har det kreative ansvaret selv, er hun gjerne «location site manager» på spillefilmer. Et filmselskap trenger ofte å spille inn scener utenfor studio, i ekte bygninger, og da representerer Tonje opptaksstedet. På den måten har hun fått samarbeide med noen av USAs største stjerner, som Anthony Hopkins, Clint Eastwood, Snoop Dogg og Jennifer Lopez.

– Clint Eastwood har visstnok et kontor fullt av rødhårede damer. På den tida farget jeg håret mitt rødt, så han kom jo rett opp til meg og begynte å prate. Ha-ha! Det var under innspillinga av «Blood Work», der vi brukte et nedlagt sykehus.

Allsidig

Kjendisnavnene bobler ut av den entusiastiske trondheimsdama. Hun har verken glemt dialekta si eller tyr til anglisismer når hun prater – enda hun har bodd i USA i drøyt 30 år. I California har hun vært siden 2000. Så har hun da også arbeidet i Norge innimellom. Ikke minst er hun hyppig brukt som «livescreen»-fotograf på konserter og festivaler. Da flyr hun rundt på scenen og filmer artistene som spiller, og bildene havner på storskjermene som flankerer scenen.

– Jeg sto på scenen med Aha i to timer i Trondheim Spektrum. Det var et høydepunkt. 27 kameraer var i sving, men bare en tysk fotograf og jeg var på scenen. Det var kjempegøy!

Tonje Cicilie Nordgaard er ikke bare allsidig, hun er også alltid parat.

– Som selvstendig næringsdrivende har du ikke råd til å si nei til noe så lenge forespørslene er innenfor dine egne etiske regler, sier hun. – I perioder har jeg nok jobbet urimelig mye.

Fanger det magiske

I USA handler mye om markedsføring. Kundene ønsker å presentere seg selv og sitt produkt gjennom en kort film. Så blir det opp til Tonje å vise dem fra deres beste side.

– Amerikanere er veldig komfortable med å presentere seg og sitt. Jeg bare veileder dem litt og gjentar spørsmålene til svarene sitter. De vil jo ta seg ut så godt de kan, og stoler på at jeg vil det samme.

Men Tonje må også markedsføre seg selv. Hun driver tross alt butikk.

– Det finnes så mange som jobber med video og tar gode bilder. Strategien min er å få folk til å ønske seg meg.

– Hvorfor velger de deg, da?

– Fordi jeg er hyggelig og artig å jobbe med! Jeg skaper god stemning og prater med folk på en måte som gjør at de trives. De vet jeg vil deres beste. Jeg får situasjoner til å åpne seg og bli så magiske som de kan, og så fanger jeg det.

Få overlever

Hun stortrives i Amerika. Liker folket og lynnet, og elsker at livet er hektisk og variert. Egen familie har hun ikke stiftet, men nettverket av venner og kontakter er stort.

– Amerikanere er hyggelige. De smiler og ler mye, har en lett tone mellom seg og har utviklet småprat til en kunstform. Men ikke snakk om politikk. Da mister du fort venner. I USA mener de så sterkt om alt for tida at jeg holder meningene mine for meg selv.

Mange norske kolleger har forsøkt lykken «der borte», i likhet med andre utlendinger. Men filmbransjen er beintøff. Én etter én gir opp og drar hjem.

Tonje har blitt.

– Som frilanser slåss du om hver eneste jobb. Og straks du lander én, må du lete etter neste. Vennene mine sier jeg må være stolt som har klart meg så lenge, men jeg har ikke tenkt mye over mitt eget suksess-nivå. Jeg har bare arbeidet.

Kunne hun ikke fått seg noe fast?

– En gang ringte jeg hjem og fortalte mamma at jeg skulle i et jobbintervju. Da begynte hun å gråte. Hun var redd jeg aldri kom hjem igjen. Ok, tenkte jeg, så får jeg holde på selv, slik at mamma skjønner jeg kommer når jeg vil.

Bankkonto i Haltdalen

Det har blitt mange turer hjem. I Trøndelag har hun to søsken og masse slekt. Da mora ble kreftsyk og lå på det siste, var det Tonje som pleide henne. Hun er glad hun hadde den muligheten.

– De siste åra har jeg hatt en leilighet på Melhus som venter på meg mens jeg er i Amerika, sier hun. – I fjor bestemte jeg meg for at dette året skulle jeg være mye i Norge.

Nå er hun i Haltdalen. Et sted hun aldri hadde vært før, men som hun godt visste om.

– Da jeg var fjorten, rådet en familievenn meg til å opprette konto i Haltdalen sparebank, for de hadde så høy innskuddsrente. Og siden har den vært banken min i Norge. Så da jeg kom hit i vinter, var det nesten som å komme hjem!

Bråstartet med Rørosmartnan

Nå er hun her. Bor på Nordpå et par uker i slengen og drar hjem til Melhus der hun klipper i hop opptakene. I helgene tar hun på seg et og annet «livescreen»- oppdrag. Hun har sagt opp leiligheten i Los Angeles, men beholdt en garasje der med bilen og alle tingene. Man vet jo aldri.

– Er det noen særlig forskjell på California og Holtålen?

Tonje ler. Latteren sitter i det hele tatt løst hos melhusbyggen.

– Jeg savner å kunne gå i sommerkjole hver dag halve året. Da jeg begynte i februar, ble jeg kastet rett ut i Rørosmartnan. Jeg sto ved slegghaugene og filmet de 87 hesteekvipasjer som kom nedover mot staden. Det var helt fantastisk.

Martnan ble etterfulgt av ski-VM i Trondheim og jobbing for foodtrucken Lille Nordpå og selve fjellhotellet. For når hun ikke filmer, tar hun et tak der det trengs. Serverer gjestene i restauranten, blander drinker i baren og steller med geitene.

– Det er fordelen med å ha hatt sin egen bedrift. Der går det ikke an å si «det er ikke min jobb». Man vet hva som må til for å lykkes.

De gode opplevelsene

Tonje Cicilie Nordgaard har arbeidet på alle arenaer en filmskaper kan ønske seg, i verdens mest hektiske marked. Nå er høyt tempo byttet ut med fjellets ro sør i Gauldalen. Men hun understreker at det ikke er snakk om et skifte.

– Nei, det er opplevelser jeg har jobbet med bestandig. Alt har handlet om å gi mennesker gode opplevelser ved hjelp av kameraet. Og det er jo det Nordpå handler om også. Hit skal folk kunne komme for å oppleve noe positivt: Glede, samhold, fin musikk, god mat, høy energi og latter.

Endelig har hun også blitt del av en arbeidsplass.

– Dette er min første faste jobb. Egentlig hadde jeg én før, med en kjæreste for lenge siden, men den teller ikke. Jeg har savnet kollegaer. Det kan være veldig ensomt å jobbe frilans. Nå treffer jeg andre hver dag som har den samme positive innstillinga til livet som meg selv.

Nå er hun i full gang med å planlegge den årlige BBQ & Roots-festivalen som skal avholdes på Nordpå i juli. Tonje har booket flere av artistene og lover ei festlig helg.

– Jeg har jo jobbet mye med entertainere, både innenlandske og utenlandske, og har mange kontakter. Det kommer godt med.

En fantastisk vert

Gründeren Ragnar Harper på Nordpå er glad for å ha fått Tonje Cicilie Nordgaard med på laget.

– Vi visste vi trengte henne, men trodde ikke vi fant henne, sier han. – Vi behøvde én som kunne hjelpe oss med å få ut budskapet om hvem vi er, og som i tillegg kunne gjøre andre ting. Tonje er definitivt ikke redd for å ta i et tak. Hun er en fantastisk vert for gjestene på hotellet.

Harper bekrefter at de opprettet en egen stilling for henne.

– Det er ikke lett å trekke slik spisskompetanse opp til en liten bedrift i Aunegrenda! Tonje har ei spennende historie, og hun er ikke helt A4. Det liker vi. Jo flere «annerledes-tanker» vi får, jo mer greier vi å gjøre endringer som kommer gjestene våre til gode.

Han poengterer at Tonje har likhetstrekk med ham selv og Siri Harper. De har bodd mange år i Asia, Tonje i Amerika.

– Hun ser ting med et annet blikk enn de som kanskje alltid har vært i Norge, fortsetter han. – Tonje deler visjonen vår om å skape et pusterom i hverdagen og øyeblikk som folk husker. Og så har hun et verdifullt kontaktnett og kan åpne nye dører for oss, både på artistsida og ellers.

Et nytt eventyr

En regnbyge kommer marsjerende fra Singsås og brer seg oppover fjellet. Vi søker tilflukt i salongen mens dråpene smatrer mot vinduene. De siste månedene har Tonje Cicilie Nordgaard nærmest «gjenoppdaget» hjemlandet.

– Nå setter jeg pris selv på duskregnet, sier hun lattermildt bak kaffekoppen. – Alt virker så sterkt. Fargene er så sterke. Alt forandrer seg fra dag til dag. Jeg vet ikke om nordmenn egentlig skjønner hvor fint det er. Overalt finner jeg noe fint. Noe jeg kan bruke i historiefortellinga mi.

Hun er en eksotisk fugl. Ei dame med tæl. Som har surfet høyt på godt betalte filmjobber i en metropolen, men som likevel syns at ingenting er mer meningsfullt enn å lage noe som angår og berører mennesker. Noe som får folk til å se omgivelsene med et nytt blikk.

– Jeg har hatt det kjempegøy i Amerika i alle år. Og jeg kommer alltid til å ha hjertet mitt på to steder. Men jeg kom til et punkt hvor det var viktig å velge hvor jeg ville oppleve neste dag. Noen har sagt at man skal ha mange karrierer i livet. Mange kapitler. Som frilanser er man alltid redd for å mislykkes og gjøre feil. Det er viktig å ha et sunnere forhold til de ordene. Det er så lett å ønske å leve i fortida eller i framtida, i minner eller i sorg. Men livet handler om å være til nytte med det man kan akkurat der man er.

Og nå er jeg her.