– Vi må snakke
om kvinnehelse

Det starta med gallesyre i blodet som gir intens kløe. Dette kan bli så intenst at man risikerer å klø seg til blods. For Johanne hjalp heldigvis medisinen hun fikk.

– Dette er en svangerskapssykdom som også kan være farlig for barnet, så jeg måtte på kontroll på St. Olavs hver uke, forteller Johanne.

Trøblete start

Johanne og samboer Stian Leinsvang følte seg derfor trygge på at mor og barn ble tatt vare på, så Stian dro på jobb i Nordsjøen etter planen.

– Jeg mente jeg kjente litt lite liv og dro til St. Olavs. De undersøkte og mente etter hvert at jeg kunne dra hjem.

Da hun neste gang kom på kontroll, valgte de å starte fødselen på grunn av dårlig fosterlyd.

– De ville tvinge kroppen til å føde, men den var ikke klar. Så etter et halvt døgn med rier uten åpning ble det keisersnitt. Heldigvis kom Hanna til verden frisk og rask, forteller Johanne.

Bekkensmerter

Allerede under graviditeten fikk hun bekkenleddsmerter, det som mange kjenner som bekkenløsning. 

– Jeg snakka med jordmor, og hun sa at det kom til å gå over etter fødselen. Det gjorde det ikke, påpeker hun.

Hun kan ikke vite sikkert, men hun lurer veldig på om de vedvarende bekkenleddsmertene kan ha noe med å gjøre at de framskyndet fødselen med flere uker.

Etter fødselen ble hun lite bevegelig, noe som kan være forståelig med operasjonssåret fra keisersnittet.

– To måneder senere skulle jeg begynne å røre meg mer, men bekkenet var fortsatt forferdelig vondt. Legen ba meg dra hjem og trene, men når du nesten ikke får til å stå eller gå, er det ikke så lett å trene, påpeker Johanne.

Hun dro også til fysikalsk behandling i Trondheim, uten at det hjalp.

Utvidelsen

– Etter ei stund forplanta det seg til ei betennelse i hofta. MR-undersøkelse viste en skade nederst i ryggen, som jeg ikke aner hvor kommer ifra. Uansett er dette trolig en total belastning som gjør at nå klemmer det muskler på isjiasnervene, og dette gir store smerter i begge beina, forklarer Johanne.

Hun har meldt seg inn i pasientorganisasjonen Landsforeningen kvinnelig bekkenleddhelse (LKB).

– Der har jeg fått snakka med mange damer som har gitt meg både støtte og trøst. Noen av dem har slitt med smerter i mange år og det er jo litt frustrerende å få høre når jeg bare er 25 år. Likevel opplever jeg denne gjengen med damer som positive og støttende, og de forteller alle at det blir bedre etter hvert, påpeker Johanne.

Desperat

Dermed tok hun kontakt med en privat klinikk i Oslo. Klinikken hevder de kan behandle bekkenleddsmerter, men er ikke en del av det offentlige helsetilbudet, slik at Johanne og Stian må betale denne behandlinga sjøl.

– Behandlinga kalles denerving, og går ut på å varme opp nervene for å stoppe smertesignalene. Jeg har behandla fire nerver på hver side, og nå krysser jeg fingrene for at det hjelper, sier hun.

Behandling

Behandlinga går ut på å varme opp nervetrådene til 80 grader. Dette skal stoppe smertesignalene. Johanne har brukt mye tid på å undersøke referanser og snakke med folk som har fått denne behandlinga, før hun bestilte behandling til seg sjøl.

– Det gjorde fryktelig vondt da bedøvelsen gikk ut, men nå går det stadig bedre, og om en liten måneds tid vet jeg om det hjelper på bekkensmertene.

– Du påførte deg selv innvendige brannskader, rett i nervene. Hvordan tør du egentlig?

– Jeg er desperat, slik situasjonen er nå. Jeg håper virkelig dette fungerer.

– Hvis dette fungerer, holder du deg da smertefri, eller kan du risikere å måtte gjøre dette flere ganger?

– Hvis jeg blir smertefri nå er målet å få i gang kroppen igjen, og snu en ond sirkel til en god sirkel, slik at jeg får trent og bevegd meg enda mer. Denne behandlinga har ingen garanti, og nervene leger seg selv i løpet av seks til 12 måneder. Behandlinga kan gjentas én gang i året, sier Johanne.

Arbeidsvillig

Johanne Holden er utdanna sykepleier og er i dag sykmeldt fra jobben sin i Holtålen kommune.

– Jeg ville bli sykepleier som lite jente, det har alltid vært drømmen og planen.

Hun har prøvd å gå på jobb, men det blir for mye ståing, løfting og gåing.

– Johanne har funnet ut at hun blir nødt til å se seg om etter en annen jobb hvis hun ikke blir bedre. Hun ønsker å være i best mulig stand til å være en mest mulig aktiv mamma etter jobb. I tillegg jobber samboeren på Nordsjøen, dermed er hun alene om alt hjemme i to uker i slengen.

Derfor har hun et inderlig ønske om en tilrettelagt jobb der hun kan fortsette å jobbe innen helsevesenet. 

Sorgen

Johanne har alltid vært ei aktiv jente. Hun gikk hestelinja på videregående, og har gått multisport på folkehøgskole. 

– Jeg var også mye ute i skogen og på fjellet. Gikk blant annet på randoné i Sunnmørsalpene. Jeg prøvde meg på en skitur tidligere i vinter, men måtte snu etter en knapp kilometer, og da klarte jeg nesten ikke å komme meg hjem igjen på grunn av smertene, sier en frustrert ung mamma.

Hun har kjent mye på sorg over tapet av et aktivt liv.

– Det er også en sorg å kjenne på at jeg ikke mestrer yrkeslivet slik jeg kjenner det. Jeg hadde jo også tenkt å være en langt mer aktiv mor. Planen var å bære Hanna i bæremeis, trekke henne med i pulk og på akebrett, men slik ble det ikke. VI har et fint liv likevel, det ble bare ikke slik jeg drømte om.

Kjekkas

En av de tingene den lille familien sammen har kommet fram til, er å kjøpe fjordingen Kjekkas. Mange synes kanskje det er litt pussig at Johanne er ute på ridetur, så lenge hun er sykmeldt. Men Kjekkas er en viktig brikke for den mentale helsa til Johanne. 

– Den mentale helsa er mye av grunnen til at vi kjøpte hest i fjor. Han er en stødig hest som kan være beina mine, så jeg kommer meg ut i skogen og opp på fjellet. Når jeg sitter på Kjekkas er smertene mindre, og bevegelsene fra ryggens hans gjør godt. Dessuten er det fantastisk medisin for huet å komme seg ut! 

Kjekkas skal bli Johannes føtter ut i naturen og forhåpentligvis på vegen tilbake til et aktivt liv.

Kvinnehelse

Både de fysiske og mentale smertene Johanne står i bunner i en graviditet. En graviditet hun ikke under noen omstendighet ville vært foruten.

– Jeg har ei datter som er ei solstråle hver eneste dag. Livet ble ikke helt som forventa, men vi har det bra alle sammen og vi gleder oss med Hanna hver eneste dag.

Johanne framstår som ei blid og fornøyd dame. Hun og den vesle familien hennes står sammen, tar sine valg og har et godt liv.

– Jeg har det fint, selv om jeg har mye vondt. Nå håper jeg behandlinga virker, og så blir det snart vår, påpeker hun.

Men hun har altså et viktig budskap: Vi må snakke mer om kvinnehelse.

– Jeg skrev et innlegg jeg tenkte å legge ut på Facebook 8. mars, men så klarte jeg ikke likevel. Heldigvis våga jeg meg utpå ei ukes tid senere og nå er jeg veldig glad for det. Veldig mange har tatt kontakt med meg med sine egne historier, tips og råd.

For å gi vårt lille bidrag, gjengir vi innlegget hennes her.