– Litt av trikset er å skjønne at det ikke er farlig å prate om

Vil du snakke med noen? Kontaktinformasjon til hjelpetjenester både i rørosregionen og nasjonalt finner du nederst i artikkelen.

Livsvilje støttes av Stiftelsen Fritt Ord.

I to foredrag tirsdag holdt han en fullsatt Storsalen på Tynset med skoleelever fra hele regionen i stilltiende spenning med foredraget “Store gutter gråter ikke”. 

• Les alle Livsvilje-sakene her.

Ulakleiv var ferdig med proffotballen i blant annet Manglerud Star, da han underveis mot målet – en plass i beredskapstroppen i politiet, gikk på sitt livs store smell. Men forklaringen ligger mye lenger bak. Som tiåring ble foreldrene skilt, og den spinkle guttungen fant ut at fotballbanen var stedet han kunne prestere. Der fikk han også ut sinnet og aggresjonen han stengte inne. En kommentar fra en voksenperson på banen om at han aldri kom til å bli noen god fotballspiller, gjorde at han ble enda mer innbitt i tanken på å bli bedre. 

I mange år jobbet han mot nettopp det målet – og oppnådde det. Likevel kjente han ofte på klumpen i magen. Han grua seg til kamp, mer enn han burde. Prestasjonsangsten tok nesten overhånd, uten at han snakket med noen om det. Før kamp hadde han mest lyst til å dra hjem, eller kaste opp. Like før han skal fornye kontrakten, sier han sjøl stopp, og legger opp som fotballspiller. 

Superhelten Marius

I stedet kjente han på følelsen og behovet for å gjøre noe bra for andre mennesker. Marius bestemmer seg for å søke Politihøgskolen. Hjelpe folk, hjelpe barn, jobbe forebyggende. Suget etter å bli stor og sterk og flink politimann ute på gata, kjører Marius inn i en ny, usunn rutine med hard trening. Målet er å bli Innsatspersonell kategori 1, den såkalte beredskapstroppen. De som trår til ved terror og kriser. De tøffeste av de tøffe. Marius lærer seg å tåle stadig mer ubehag, enten det er kulde, smerte, lite søvn. 

– Jeg heier skikkelig på det å ha en drøm, det å ha et mål. Altså det å drømme om å bli fotballspiller eller artist eller lege eller naturfotograf, hva det måtte være. Det å ha et mål som man brenner for, og som man vil, det er kjempebra. For meg så ble det kjempefarlig, fordi det jeg ble opptatt av, det var å være en sånn slags maskin som tålte alt, og som ikke skulle gråte, ikke skulle vise følelser. Jeg skulle være en slags robot. Og det er ikke så sunt, fordi vi er mennesker, alle sammen, og vi har følelser. Og når vi slutter å lytte til de følelsene, så kan det bli ganske ubehagelig, fastslår han. 

Kollapser

 Det Marius ikke innser, er at han løper fra seg sjøl, løper fra problemene sine, og han begynner å bli veldig, veldig sliten. 

– Men jeg vil liksom ikke kjenne på de følelsene, så jeg tenker hele tiden at jeg må bare ta meg sammen, skjerpe meg. Jeg sover dårlig, men tenker at det er bare bra. Lære seg å sove lite, det er tøft, liksom, forteller han.

Det går så langt at Marius kollapser i gangen hjemme hos farens kjæreste med panikkangstanfall. Der kommer også tankene for første gang om å ta sitt eget liv. 

– Og så er det akkurat som at jeg kommer til meg selv, og så blir jeg bare kjemperedd for de tankene. Det er det siste jeg vil. Så kommer det plutselig et bilde av barna mine, de fine ansiktene deres. Og så skjønner jeg at uansett hvor håpløst absolutt alt virker nå, uansett hvor vondt det gjør, og så er det å ta livet mitt, det verste jeg kan gjøre. Selv om jeg ikke helt tror på det der og da, så vet jeg det innerst inne, sier han. Det viktigste budskapet hans å spre, har blitt at tankene er normale å få. Og når de kommer, er det alltid hjelp å få. Veien tilbake, har vært lang, og han er fortsatt underveis. Innimellom kommer knekkene fortsatt. 

– Livet blir bra igjen

Ulekleiv har et klart budskap til elevene i salen. Livet kommer til å teste dem, og det kommer til å gjøre vondt. Noen kommer til å få vonde tanker og en følelse av at det aldri kommer til å gå over. 

– Jeg lover dere at livet blir bra igjen. Det finnes alltid håp, uansett hvor dumme ting man tror man har gjort, eller hva man har blitt utsatt for. Uansett hvor vondt og vanskelig og skamfullt det er, så finnes det alltid, alltid løsninger som fører tilbake til et godt liv, understreker Ulekleiv, og ber elevene ta vare på hverandre. 

– Vær han som bryr seg litt ekstra. Vær modige, oppfordrer han, og påpeker at de ofte ikke er nok å spørre én gang. 

– Av og til ser vi det blikket eller får en følelse av at noen ikke har det så bra. Det beste er bare å spørre rett ut, hvordan har du det egentlig? Og så er det veldig vanlig at man får til svar at det går bra. 

Da er det å spørre en gang til, påpeker han. 

– Jeg tror hvem som helst kunne spurt meg igjen og igjen, men jeg hadde ikke sjangs til å åpne opp, innrømmer han, og sier han i dag har et godt og meningsfylt liv. 

Sette grenser

– Jeg har blitt mye flinkere til å ta vare på meg sjøl og sette grenser og vite hva som er bra for meg. Når jeg er i veldig sterk angst, så vet jeg at selv hvor ekte det her føles, men nå vet jeg innerst inne at det ser helt annerledes ut når jeg er ute av det igjen, sier Ulekleiv. For ham, som mange menn og gutter særlig, hadde han ikke forståelse eller kunnskap om at kroppen faktisk har en grense. 

– Jeg tenkte liksom hele tiden at det var bare å skjerpe seg og ta seg sammen. Da jeg begynte å kjenne på at det ble vanskelig, så var fortsatt skammen så høy at den satte en stopper. Jeg tror mange menn lager seg en fallhøyde og en sannhet som gjør at alt annet enn å måtte fortelle det er til noen, blir viktigere, påpeker han. 

– Med en gang du begynner å få jobba med det og sette ord på det og delt det, så får du andre perspektiver og får bearbeida ting. Det gjør at ting ser helt annerledes ut. Jeg tror igjen den ensomheten som man føler på, og den skammen, at man tror man er alene, i sum er utrolig farlig, understreker han. Foruten å nå fram til både unge og voksne publikum i hele landet, er det viktigste for ham å få folk til å sette det på agendaen, prate om det, og få det fram i lyset.

Normalt

– Og så er det jo selvfølgelig de ytre faktorene som jeg mener handler om press, med sosiale medier og hvordan vi lever i dag, som skaper et enormt press og en fasade som det er umulig å leve opp til. Vi må angripe det fra flere hold, fastslår han. 

– Det er like normalt som å brekke et bein, men vi skammer oss veldig ofte over det. Jeg har hatt det ganske vanskelig tidvis i flere år nå, egentlig. Innimellom har jeg fortsatt det. Men jeg er her, og det er jeg bare så glad for. Jeg har så mange helter i min historie, det er så mange jeg skulle takket for alt de har gjort for meg. Livet er aldri bare bra. Litt av trikset er å klare å skjønne at det er ikke farlig å prate om det, avslutter han.