Dagbok i krig og fred
Det er 9. april, 1940. I Fossvollan, sør i Ålen, har gårdbruker Lars Fossvoll kommet inn fra fjøset og sitter som naglet foran radioapparatet i stua. Fra pipa i hånda slingrer tobakksrøyken seg mot taket. Kona Anne går litt til og fra og setter på kaffe.
9. april 1940.
Lars har vært gruvearbeider på Killingdal og gårdbruker all si tid, mens Anne kommer fra Grønli. Begge er 60 år gamle. Anne er født 1. september 1879, Lars dagen etter. De to ble døpt i «såmmå vatn». Sammen har de fem barn, alle gutter: Leif (31), John (29), Asbjørn (27), Jarle (24) og Arne (21). Sønnene bor hjemme, hvis de ikke er borte på arbeid. Gården er ellers alminnelig stor, med fem–seks kyr på båsen, en gris, noen sauer og geiter, og en hest i stallen. Ved Håen i Gauldalen har de seter.
Lars er en flittig dagbokskriver. Den første protokollen fikk han til jul av Anne i 1908, og siden har han notert ned hendelser fra hverdagslivet. Det skal han fortsette med helt til sin siste dag.
Nyhetssendinga forteller at storting og regjering har flyktet til Hamar, mens Kongen befinner seg på ukjent sted. De norske myndighetene har blankt avvist Tysklands krav om kapitulasjon. Hovedstaden er satt i «luftverntilstand» og befolkninga skal evakueres.
De neste timene blir meldinga gjentatt, først med et kvarters mellomrom etterfulgt av pausesignal, men snart hver halvtime med musikk i pausene.
Utover dagen samler radioløse naboer seg i stuene hos dem som har. Der sitter de hele dagen, lytter på sendingene, venter på opplysninger, går og kommer igjen.
Etter klokka 11 stopper nyhetene. I stedet sendes det andakt, musikk, et foredrag om grønnsaksdyrking, mer musikk, og pausesignaler. Den siste nyhetssendinga går på lufta klokka 12.50. Så kommer det ikke flere denne dagen. Kommunikasjonsnettet har brutt sammen.
Svarte fugler
Barna går på skolen som vanlig. På Hov skole er det første de gjør å synge «Gud signe vårt dyre fedreland». Norges nasjonalsalme. Deretter forteller lærerne klassene sine hva som har skjedd, og elevene i småskolen får gå hjem igjen. Senere i april blir skoleåret avsluttet.
Lite blir gjort i Ålen og Haltdalen denne dagen. Folk vet ikke hva de skal ta seg til. Noen kjører ut møkk på jordene. De fleste sitter hele dagen ved radioen og venter på nyheter.
Om ettermiddagen kommer flyene.
«I dag har flere fly krysset over Åla, svært store fly,» skriver Lars Fossvoll i dagboka si. «Hvad slags nasjonalitet det var vet jeg ikke. Hva går vi nu i møte?»
Utover dagen kommer det mange puljer med tyske fly. Junker Ju-52 transportfly, Heinkel He-111, He-115 bombefly og kjappe Messerschmitt BF 110 jagerfly. Larmende, svarte fly med hakekors flyr over Graftåsen, nedover midtbygda i Ålen og gjennom Haltdalen. Mange flyr lavt for å skremme. Synet skaper bestyrtelse, men det er også spennende, for fly er en sjeldenhet, og de tyske flyene likner ikke på noen andre folk har sett. De ser ut som noe fra framtida.
Krigens hverdag
Det er ikke til å tro at Norge er i krig med den store militærmakta Tyskland. I april 1940 aner ingen at de går inn i ei fem år lang mørketid.
Lars' referater jenspeiler dramatikken. Han skriver ned smått og stort og skildrer dagliglivet i Ålen under okkupasjonen, slik det fortonte seg på en alminnelig gård i bygda. Dagboka forteller om panikkstemninga under invasjonen, tyskerne som rykker inn, om mørklagte grender, unntakstilstander og mye mer. Okkupantene konfiskerer hester, melk, smør og ulltepper. Gårdene må gi fra seg slakt, poteter og korn. Det blir innført rasjonering på nødvendighetsvarer, og alle som ikke støtter nazistene må levere inn radioen. Fester og møter blir forbudt. Lærere sendes på tvangsarbeid. Jøder flykter over fjellene til Sverige, det samme gjør de som yter motstand.
Likevel går livet noenlunde normalt for en gårdbruker. Alt er bare tyngre. Lars Fossvoll og familien må følge årstidene. Våronna må gjøres, turnipsåkrene lukes, høyet slås, kornet treskes og brenntorv må hentes på fjellet. På Killingdal gjenopptar de gruvedrifta. Det er matkrise for de som ikke har gård, og stadig vekk sender Fossvollan matvarer med toget til slektninger som er opprådd.
Rundt om i fjellheimen i de to trøndelagsbygdene organiseres motstandskamp. Fly fra England slipper konteinere med våpen og forsyninger som blir hentet i mørket av modige karer på raske ski.
Vi hopper til høsten 1944.
Attentat i Svølgja
«I høst har vi hatt et merkelig vær,» skriver Lars Fossvoll. «Vind! Vind! Ustanselig. Slik blåst, dag etter dag, vet vi ikke tå før.»
Natt til søndag 10. desember 1944 stifter folk flest kjennskap med den første konkrete motstandsaksjonen i Ålen og Haltdalen: «I dag fortelles at det i natt er gjort attentat på Stormuren nede i Svøljen. 15 meter av jernbanen skal være brutt.»
Førjulstida kommer med barfrost. Torsdag 21. desember skriver Lars: «Så står vi midt oppi den travle julesjau igjen. På spinnesida vaskes og bakes dagen lang, og mye av natta med. En masse julekort og brev er allerede ankommet. (...) I dag har jeg kjørt ned det siste torvlass til oss. Hårt føre. Nesten ingen snø.»
Idet jula ebber ut, utspiller det seg enda en dramatisk hendelse i juvet mellom Haltdalen og Ålen. «Natt til lørdag den 30te har det atter været attentat på jernbanen nede i Svøljen. Jernbaneskinnegangen er ødelagt mange km, sies det. Sabotasjehandlinga er antakelig begått om natta i 12–5-tiden, da mange av bygdas folk har våknet og hørt en masse skudd på den tid.»
På nyttårsaften ser Lars tilbake på året som har gått: «Nu må vel verden snart være ødelagt, både materielt og åndelig, og kanskje vil det ta århundreder før den kommer på rett kjøl igjen.»
Tysk storaksjon
Snøen kommer første nyttårsdag 1945. Det gjør også de tyske forsterkningene. «Mange tyskere er kommen opp til Eidet, sies det. De farter om, bl.a. i Hestdalsfjellene. Ålens telefonsentral har de også besatt,» beretter Lars 7. januar.
Tirsdag 16. januar fortsetter han: «Det fortelles at nede i Singsås er 3 sabotører skutt. Antakelig er de norsk-amerikanske, eller norsk-engelske. Alle 3 ble skutt på en setervoll tilhørende P. Foros i Singsås.»
Dramatikken fortsetter over i februar. Mandag 19. februar 1945:
«Huttetu! Det begynner å bli utrygt også her oppe i fjellbygdene. Oppover Gauldalsbygdene har tysk og norsk politi gjort en ren rasia, hvis man skal tro det som kommer fra folkemunne. Men en del sant er det da i hvert fall. Både Halfdan og Alf Bendz er av tyskerne tatt i helgen. I dag har en 5–6 stykker været på Killingdals g Om deres ærinde der vet vi ikke noe om ennå.»
Natt til onsdag 21. februar reiser utsendinger fra både tysk og norsk politi med fire hester opp til Killingdalsgruva igjen. «Ingeniør Larsen og en ingeniør til var reist derfra. Oppe i Tangen er ydeligere følgende personer tatt: Hans og John Hans-Engan, Bjørn Engan, John Holte, Harald Engan 'Sletrøste'. Det sies at sokneprest Bentzen, som før er tatt, drar dem med sig. Huff ja! det er trist, også for oss som har folk på gruben.»
Lars Fossvolls «folk» er sønnene Asbjørn og Jarle, som begge har arbeidet på gruva en stund. Tre dager senere blir tjue mann oppsagt. Årsaken skal være materialmangel.
De som er blitt arrestert i Ålen og Haltdalen blir sperret inne på prestegården. Etter kort tid blir de sendt til fengselet på Vollan i Trondheim.
Orkan i bygda
Som for å være med på dramatikken, varter værgudene opp med sin egen ryddeaksjon idet februar går over i mars. Torsdag 1. mars skriver Lars: «I dag er her ren orkan. Så fryktelig vind som det for øyeblikket raser nu, vet jeg ikke det har været i bygda før.»
Og dagen etter: «Stormen i går har voldt atskillig skade i Ålen. Fjøstaket på Sundal er blåst av. Stabburet på Haugen (nordre) har bikket over ende. Buret på Fækjan er blåst av stolpene. Flaggstengene hos Asbjørn og Nyhus er blåst av. En del murpiper skal også være blåst av, sies det. I dag er det også uvær. På flere kanter i Trøndelag berettes om stormskader.»
Onsdag 4. mars har uværet gitt seg: «Men nu har vi også snø så det forslår. Alle som ferdes på vegen her bruker bare ski. (...) Det kjempes nu hårt på alle Tysklands grenser, og landet er omtrent omringet av de allierte makter. Men tyske førere påstår at Tyskland skal seire.»
7. mars 1945 krysser de allierte styrkene Rhinen på veg mot Berlin. Halvannen uke senere, 14. mars:
«2 tyske soldater var her på formiddagen. De vilde kjøpe poteter og smør.»
Senere kommer tyskerne tilbake og vil kjøpe mer. De betaler eventyrlige 30 kroner kiloen for smøret. Det svarer til 827 kroner i 2025.
Selv om krigens skyer fortsatt er kullsvarte, er det konfirmasjon i mars, og den må gå sin gang. «Onsdag den 21de sendte vi 2 kg smør (i former) til konfirmant Ingeborg Ivarsdatter Fossvoll, Atna. (…) I Oslo er det atter begått fryktelige sabotasjehandlinger som har hatt til følge: masse henrettelser igjen.»
25. mars er det palmesøndag. Som vanlig kommer det ingen påsketurister til bygda. Gjennom hele okkupasjonstida har bygdas egne folk kunnet ferdes fritt i skog og fjell, men påska 1945 blir all ferdsel forbudt.
Den siste fronten?
Før måneden er omme, selger Lars en gravær for 200 kroner (ca. 5 500 kr i 2025) til en bonde i bygda. Samme dag selger han hesten, Borken. Dyrlegen har taksert den til 2 200 kroner (60 600 kr i 2025). Når en oppkjøper fra Løten byr 3 300 kr (91 000 kr), slår Lars til. 4. april kjøper han en ny, to år gammel hingst av Alfred Hegseth i Hessdalen for 2 550 kr. Sønnen Jarle drar for å hente den. Men allerede dagen etter selger Lars hesten videre til Ingebrigt Kårsvoll. Nå er salgssummen 2 750 kr. Samtidig kjøper han enda en hest av Hegseth – mindre, men kraftigere enn den forrige – for 2 700 kr. Etter disse tre transaksjonene sitter Lars igjen med en ny hest og et overskudd på 900 kr (24 800 kr). En god hestehandel er gjort.
Nå hersker det ingen tvil om at krigen går mot slutten. De allierte presser Tyskland fra alle kanter. Den ene byen etter den andre faller, og Lars får medynk med de usle restene av Herrefolket:
«Tyskerne holder fremdeles stand, skjønt jernringen om dem sannsynligvis blir trangere og trangere. Ingen kan fatte hvad slags tapper nation det kan være,» skriver han den 8. april.
Onsdag 18. april oppstår det på ny uro i fjellbygdene:
«Det går ville rykter her om at tyske soldater i Norge ikke får mer mat fra sitt heimland, og er henvist til å ta det her. Likeledes er det rykter om at mange høytstående tyske offiserer er kommen hit, og at den siste front blir Norge. Da blir kanskje også vort kjære lille fedreland og folk knust mellom alle disse store bødler.»
20. april har kampen om Berlin begynt. Bygdefolket er godt orientert.
«De russiske styrker beskyter nu sentrum av hovedstaden. Mange verdensberømte kulturminner kommer nu til å gå i grus. Det er sørgelig å tenke på,» skriver Lars.
Onsdag 2. mai blir det kjent at Der Führer, Adolf Hitler, er død. Dagen etter forteller Lars:
«Germanernes fører fant heltedøden. Dette er overskriften på Adresseavisens førsteside i dag. Så er det sant likevel, at Adolf Hitler er død, og dermed er et beveget liv avsluttet. Alle de store som var med i krigens begynnelse er nu døde, nemlig Adolf Hitler, Mussolini, Chamberlain, og Roosevelt.»
Fjøset blir fredsminne
Mandag 7. mai 1945 er krigen over, i alle fall i Europa. Om kvelden skriver Lars:
«I dag fikk vi høre at det er blitt fred. Så skjedde endelig det folk i 6 lange år har lengtet etter. I dag gikk alle flag til topps i Ålen, og visstnok over hele Norge. Alle er glad over at det ble fred, bare den nu kunde bli litt rettferdig. (…) Det tyske rike er visst omtrent helt ruinert, og hat og partistrid har grodd opp under denne krig som aldri før, så det kan fremdeles skapes årsaker til nye konflikter.»
I Fossvollan er folk nøkterne. De går ikke av skaftet fordi om det har blitt fred i verden.
«Tirsdag den 8de var vi, John og jeg, ut på Sletta for å kastrere hesten, men dyrlegen kom ikke. Demonstrationer og glede over alt for at freden kom. Alle radioer som var gjemt, er nu fremkommet igjen.»
9. mai kommer haltdalingene og ålbyggene som har sittet fengslet i Trondheim, hjem igjen. Jubelen er stor.
«Våren kryper sakte frem,» skriver Lars, «mye snø er igjen ennå. John driver på med såmmårfjøset. Dette fjøs må bli et minne om når den store verdenskrig sluttet.»
Torsdag 10. mai er Kristi himmelfartsdag. «Dette er så å si den 4de helgedag. Alle flag har været oppe nu i flere dager. Det sies at alle offentlige bestillingsmenn så som lensmenn, ordførere m.m. som har været under krigen, nu skal fjernes fra sine stillinger. Alle ledende mend oppfordrer nu folket (til) å ta det med ro, slik at ingen overilte handlinger, som kan føre til opptøyer, blir foretatt.»
De neste dagene blir alle angivere og offentlige tjenestemenn som har støttet tyskerne og Nasjonal Samling arrestert. Også mange fra Ålen og Haltdalen blir tatt, deriblant ordfører O.K. Sundt og lensmann Anders Reitan.
«Mange av disse har været trofaste og arbeidsomme folk, så man må vel håpe de ikke blir sittende lenge. Har ondt for å tru annet enn (at) mange av disse har handlet i god tru,» skriver Lars.
Søndag 13. mai: «Ungdommen fester om nettene. En del jenter og til dels fruer i Ålen er av ungdommen utsatt for den tortur å bli snauklippet, fordi de har faret med tyske soldater. Jeg for min del synes det er en lite kultiverte straffemåte.»
Og endelig kan nordmennene igjen feire nasjonaldagen:
«Dette vil bli en 17. mai som vil minnes lenge i historien. Gudstjeneste i kirka, av Bentzen. Deretter folketog til Moan, tilbake til sykehjemmet. Toget talte ca. 1200 mennesker. (...) Ved sykehjemmet talte bl.a. Amund Bentzen, Halfdan Bendz, Lars Kirkbakk, Rolf Reitan mfl., samt prolog av Arnljot Eggen. 2 musikkorps og 2 sangkor deltog også. På kirkegården bekransedes 2 graver, nemlig Eilif Hovstads og John J. Holdens. Om kvelden var det fest på Sletta og på Graftås. Stort frammøte over alt. På Graftås var det taler bl.a. av lærer Hofstad fra Singsås, likeledes av Halvdan Bendz, Solli fra Røros, Rolf Reitan. Så var det korsang og konsert.»
Fredssommeren
Når den frie pressa kommer i gang igjen, går det opp for folk hvilke grusomme overgrep naziregimet har gjort seg skyldig i de fem okkupasjonsårene. Rystende detaljer kommer for dagen fra fangeleirene Grini og Falstad, fra fengselet på Vollan og fra Gestapos torturkamre på Misjonshotellet i Trondheim.
«Det ser ut som det er rene forbrytere som har hatt med fangenskapet å gjøre. Nu er mange av dem (selv) satt i arrest. Mange av naziternes førere har begått selvmord. Deriblant den beryktede fylkesfører for Sør-Trøndelag, Henrik Rogstad,» skriver Lars 19. mai.
Så begynner det tyske tilbaketoget. Andre pinsedag, mandag 21. mai, kjører hundrevis av tyske biler sørover på hovedvegen. «Jeg var til Østerli og så en del av karavanen. De sa det var 1400 biler som skulle oppover til Røros.»
Tilbaketoget varer i flere dager. Ute i Myrgrenda oppretter tyskerne en diger leir der hundrevis av slagne Wehrmacht-soldater raster på vegen. De har feltkjøkken i krysset der den gamle riksvegen møter dagens. 23. mai er det særlig hestekjøretøyer som passerer, visstnok flere tusen. «Ja, de er visst mer slukøret nu, enn de var for 5 år siden. I dag reiste Asbjørn nedover Guldalen for å kjøpe høi til oss,» skriver Lars.
Det er kokvarmt i været og høymangel i Ålen disse maidagene. Mange må kjøpe høy utenfor bygda. Søndag 3. juni kommer et kraftig tordenvær, og plutselig er våren der i sitt skjønneste skrud. Tangens kvinneforening holder fest i Graftåshuset; denne gang skal inntekta gå til ei ny badstu. Nyhesten i Fossvoll blir kastrert, og Kongen kommer hjem.
Tirsdag 19. juni blir kyrne sluppet inn i det nye sommerfjøset i Fossvollan.
Prisene på landbruksvarer stuper. Det samme gjør hesteprisene, og Einar Gerhardsen danner samlingsregjering.
Sommeren blir stekende varm. Heten varer fra slutten av juni til langt ut i august.
Søndag 7. oktober blir det arrangert en stor fredsmarsj på Graftås. Både gamle og unge deltar.
Helt siden de første fredsdagene har det blitt festet «overalt og hver eneste helg», skriver Lars. Søndag 4. november er det på'n igjen i Graftåshuset. «Denne gang var det fest til minne om de ålbygger som var omkommet på grunn av krigen. Festen var særdeles godt besøkt. Vor nye, hyggelige prest var også der.»
Lars Fossvoll dør i 1961, 82 år gammel. Anne blir 89 år, og går bort i 1968.
Utdrag fra boka Gammeldåggåvæla av Einar Gjærevold, utgitt 2013.