Jeg har aldri vært særlig overtroisk. Jeg mener bestemt at det meste kan forklares, dissekeres og ende opp med en helt naturlig forklaring. Det er mulig det har spasert en haug spøkelser rundt meg i løpet av livet, men ettersom jeg, som sagt, ikke er overtroisk, har jeg ikke sett dem. Og særlig skvetten og mørkredd er jeg heller ikke. Vi har en vaskemaskin i kjelleren. I kjelleren bygges det, noe som betyr at om kvelden kan det være bekmørkt der nede.
Det var en slik kveld, en mørk og stormfull aften, at jeg klatret ned den bratte trappa med klesvasken under armen. Jeg famlet meg frem mot vaskemaskinen og begynte å putte klærne inn. Mens jeg satt slik begynte en finger å stryke meg langsomt oppover ryggraden. Jeg skal ikke gjøre meg tøffere enn jeg er, så jeg innrømmer at nakkehårene mine reiste seg. Men jeg ble sittende, urørlig. Fingeren stanset da den nådde hårfestet mitt. På dette stadiet hadde kroppen min forvandlet seg til en forsvarsmaskin, som en kampsport-helt kunne ha misunt meg. Jeg er sikker på at hver nerve var parat til å gyve løs på denne fingeren. Med kontroll i hvert kroppsfiber vendte jeg meg langsomt rundt, og grep fatt i fingeren! Den var ruglete og gulhvit. Og veldig lang. Den hang faktisk fast i veggen, eller det var det den ikke gjorde, for den hadde løsnet fra sine klemmer. Et plastrør, jeg tror det er slikt man putter ledninger i.
Hvis jeg hadde løpt min vei, hylende, hadde jeg for alltid trodd at noe uforklarlig hadde strøket meg oppetter ryggen. Jeg kunne ha fortalt om den mystiske fingeren i årevis. Ja, jeg kunne til og med ha laget historien enda verre.
Men det gjør jeg altså ikke. For jeg trenger ikke lene meg på det uforklarlige, da jeg syns at den virkelige verden er spennende nok. Bare det å våkne om morgenen og ikke vite hva som kommer til å skje akkurat denne dagen, er i seg selv en tilfredsstillelse. Og det dekker mitt behov for uforklarlige hendelser.
Men at sønnen min nektet å gå inn på stua da han var liten, fordi det satt en mann der. En mann som ikke jeg så, det kan jeg ikke forklare. At det på samme tid åpnet seg et skap og en haug ting ramlet ut, kan jeg heller ikke forklare. Men jeg velger å tro at sønnen hadde livlig fantasi og at skapet, på mystisk vis hadde blitt fylt med ting, uten at jeg hadde sett det…
For det aller meste har en helt naturlig forklaring?