Sa en her en morgen i det samme kulda slo til. Forståelig nok, noen og en hver kan jo tenke seg turen over gårdsplassen til utedassen i 30 blå. De færreste tar det som et pluss i hverdagen. For vi ser ut til å være laget på samme måten som andre dyr, vi ønsker å ha det enklest mulig. Dette handler ikke om latskap. I et større perspektiv handler det om å sikre seg tilgang på mat og varme og skjul. De største ørretene står ved det stedet i elva der det er best mattilgang sett i forhold til arbeidet som kreves for å stå der. Det betyr i strømkanten bak en stein. Lite arbeid og mye mat. Å fryse ræva av seg på dass er misbruk av energi hvis det kan unngås. Nå har vi plutselig kommet til det punktet da alle er enige om at vi må passe på jordkula vi lever på. Sent på fjoråret uttalte norske ministre at man kunne dusje litt kortere eller senke temperaturen inne. Da ville vi spare energi og alt ville gå bra. At mininsteren ikke bare tråkket til å foreslo utedass var svakt, spør du meg. Det triste, men morsomme, er hvordan myndighetspersoner stadig legger vekt på det personlige ansvaret knyttet til miljøtiltak. Nå sier ikke jeg at hver enkelt ikke har et personlig ansvar for hvordan de ter seg i sin tid på jorden. Men å ta det dithen at vi skal løse en miljøkrise gjennom opplysning og oppfordringer er mer enn latterlig. Det går til og med an å tenke seg at vi gikk over til offentlig bad og utedass. At vi bygde ut jernbanenettet til det formidable og gjorde all kollektivtransport i byene gratis. Noe jeg ikke tror vile skje uten motstand, men det er rart med det, det meste er mulig. Hvis vi i tillegg la opp til et minimum antall kilometer du fikk lov til å kjøre med bil i løpet av et år... Jeg husker den såkalte oljekrisa på syttitallet. Da bodde jeg i Oslo og gikk søndagstur på Drammenveien - i venstre fil. Det var ikke en bil på veiene. Ingen døde, jeg mener langt færre døde den dagen enn en vanlig søndag. Og så var vi på månen i sekstini. Men å lage biler som går på annet drivstoff enn bensin, se det har vært vanskelig, men hvorfor det? Svaret er vel like banalt som svaret på hvorfor den største ørreten står der den står. Noen har hatt en fordel av at biler går på bensin. Oljeselskapene har hatt fordel av det. Og de snakker med noen, eller betaler noen. For hvem er denne vi jeg har omtalt ovenfor. Vi er ikke oss, men de som styrer sjappa formelt og reelt. Sånne som sitter i regjeringer, og sånt. Ergo: Biler går på bensin fordi mange nok er betalt for ikke å utvikle annen teknologi. Nå er det snakk om biobrensel. Hver trygg på at det heller ikke er særlig smart i lengden. Vi snakker mange liter her. Og råstoffene må skaffes tilveie. Det eneste jeg kan begripe vil virke er å endre totalt på måten folk forflytter seg på. Vi må slutte med sydenferier, legge oss ved Storsandtjønna isteden. Tog. Trikker. I et stort perspektiv, globalt, ehter det nå, så er det ikke et peronlig ansvar å redde miljøet. Det er ene og alene et ansvar for regjeringer. Kapitaleierne kommer bare på banen når det er inntjening tilgjengelig på kort eller lang sikt. Min spådom er at det enda ikke vil bli gjort noe som monner på mange år. Men når regninga kommer på statsbudsjettet etter katastrofene, først da vil det skje noe. Enn så lenge går det an å gjøre en forskjell på individnivå. Om ikke annet så for å kunne ha noe å svare et barnebarn når det spør om førti år: Hva gjorde du da bestefar, i 2007?