Det er ikke lite som skjer omkring oss. Sist lørdag var tre band med lokale helter i aksjon: Bergstaden Old Stars holdt konsert og presenterte nytt materiale, supportbandet Too Late fikk jeg ikke hørt fordi jeg måtte skynde meg opp på Zimla der brødrene Engan med trommis kjørte knallhard og tight konsert med rock av strammeste merke. Dette var bare en helt vanlig lørdag. Jeg synes det formelig tyter musikere opp av berggrunnen på Røros, og nå for tiden må det være lov å si at Mjelvagutten går først.
Dette går det an å filosofere over.
For hovedårsaken til alle disse musikere må vel være musikkskolen.
Det som gjennom flere tiår skulle være salderingspost på kommunebudsjettet var nettopp musikkskolen. Husker dere alle de gangene musikkskolen skulle legges ned fordi kommunene skulle spare penger. Denne gjentatte krangelen tok heldigvis en slutt.
Det er også litt morsomt å tenke på verdibegrepet i en sammenheng som dette. Hva er musikken verdt? Jeg tror pinadø det er fire kor på Røros(?). Bergstadkoret har jubileum i år og kliner til med stor konsert. Røros Sangforening har stort sangerstevne i juni. I mars er det som vanlig Vinterfestspill, og som vanlig er det av ypperste merke hva gjelder musikere og opplegg. I mang en kjeller eller garasje står det noen håpefulle og banker på en gitar. I hundrevis av hjem sitter det mer eller mindre prøvede unge musikere og drar felebuer over kattetarmer, eller de drar belgen på et dragspel, eller de klunker pianoet blått og himmelsk, eller de slår trommestikker på stramme skinn, eller lister fram en tverrfløyte fra en pose…
De eneste som kanskje sliter for tiden er korpsene. Av en eller annen grunn er liksom ikke det like hot (som det nå heter på godt norsk, pop som det het på syttitallet, moderne som det het på femtitallet). Hvorfor aner jeg ikke. Kanskje det er uniformene? Å kutte dem ut vil vel oppfattes som helligbrøde av korpsfolk. Men også der er det plutselig aksjon de siste dager. Korpset skal i full blomst igjen.
Kultur er mer enn musikk. Teateret står sterkt på Sta’a. Mest av alt fordi det finnes sterk kompetanse på skrive-, regi-, lys/lyd- og skuespillersiden. Stort sett det hele, med andre ord. Riksteateret er jevnlig innom med svært gode forestillinger. Russen har etablert en strålende tradisjon med revy.
Hva det med det utvidete kulturbegrep?
Så vidt jeg vet har vi en eller to travhester av beste merke. Men å utvide kulturbegrepet til firbeinte passer ikke helt hjemme, spør du meg.
Men utover det synes jeg å møte det utvidete kulturbegrep i det daglige. Sterkt personifisert gjennom alle våre kjente og kjære… kvart- halv og heloriginale innbyggere i vår kjære stad.
Den største lykken ved å bo på et lite sted er det lille nikket, den gode kommentaren, Domuskaffen, Trygstad - og så videre og så videre, den ene kafeen etter den andre opp og ned gjennom gater og veter.
På små steder er det lite å se, men mye å høre, tror jeg det heter seg.
Ikke enig i det. Man både ser og hører det man vil, og hvor mye man vil.
Enden og slengen på denne kommentaren er todelt: For det første må vi satse på egne krefter.
Og det ser ut til å skje for tiden! Nøkkelpersoner med virketrang og smartness får til mye for tiden. Litt skarpe tider gjør godt. Nå er det pinadø en gjeng som kjøper gamle Røros Bruk-bygget. Sykehushistorien kan ende godt. Kanskje det blir med det som med musikkskolen – etter titalls nedleggingsforslag er det slutt på den slags, og det hele blir til vakker sang.
Det andre er at man i grunn skal gi blaffen i hva folk mener og tror, og kjøre på etter eget hode og etter egne ideer.
Stå på, folkens!