 Torgeir Leander Henriksen foran noe han har skapt i Hiort-Engan. |
Når Torgeir Leander Henrik-sen i Hiort-Engan nå er tildelt Røros kommunes kulturpis for 2006, kom ikke det som noen stor overraskelse, bortsett fra på hovedpersonen sjøl. Han er ikke av dem som stikker seg fram i utide, men har likevel gjennom sin faglige tyngde markert seg som en betydelig kraft innen sitt fag som keramiker, men også som en entusiastisk drivkraft for å styrke kunsthåndverkstradisjoner, både lokalt og nasjonalt.
Tekst og foto: Jon Høsøien
Mesteparten av sitt voksne liv har han tilbragt på Røros, men etterlater likevel ingen tvil om hvor han kommer fra. Født ved Tjeldsundet i 1954 og med oppvekst i Narvik, har satt sitt varige preg på både sinn og ikke minst dialekt. For sjøl om han kom til Røros allerede som 17-åring, klinger det fortsatt uforfalsket nordlandsdialekt når han legger ut om nye planer for virksomheten sin i Hiort-Engan.
Tidlig til Røros
Men for å begynne med begynnelsen på hans karriere som en av våre fremst kunsthåndverkere. Han reiste til Røros i 1971 som en av de yngste elevene ved kunst- og håndverkslinjen som da ble regnet som en av de beste i landet, og av mange brukte som en forskole til videre utdannelse. Etter endt skolegang på Røros tok han aktivitørutdannelse i Nordland for å ha noe å spe på inntektene med. Deretter bar det etterhvert tilbake til Røros hvor han kombinerte keramikervirksomheten med arbeid på Mælan bofellesskap for psykisk utviklingsshemmede. I mellomtiden hadde han også vært en tur til USA, der han i løpet av noen måneder reiste rundt og traff faglige kontakter, jobbet som keramiker, kunne sammenligne seg med andre og oppdaget at han ikke hadde noe å skamme seg over. Tverimot, gjennom dette oppholdet fikk han en faglig trygghet som han tok med seg tilbake til Norge. Også det faktum at han fikk jobbtilbud der borte.
Vel hjemme igjen kom han etterhvert inn som partner hos Hennry Solli i Thomasgaarden og delte ansvaret for drifta. Det ble etterhvert så mye å gjøre at han sluttet i jobben på Mælan og konsentrerte seg om verkstedet i Thomasgaarden. Både fastboende og turister ble etterhvert oppmerksom på butikken, som også etterhvert fikk kafé, øverst i Kjerkgaten. De siste 10-12 årene før Henriksen overlot drifta av Thomasgaarden til andre, var det mellom 70 000 og 75 000 besøkende i året innom den lave døra inn til de spennenede og innholdsrike lokalene i Thomasgaarden. Lokalen ble også etterhver populære som treffsted for intimkonserter med kjente kunstnere som Jan Eggum, Hot Club de Norvège, Egil Kappstad og Jan Erik Vold.
Hiort-Engan
I 2002 fikk Henriksen anledning til å satse på noe nytt. En gård i Engan like utenfor Røros var til salgs og han slo til. Gården er en del av den store eiendommen til den legendariske direktøren ved Røros Kobberverk, Peder Hiort. På midten av 1700-tallet anla han et vidgjetent sommersted og en barokkhage som strakk seg helt ned til Glåmå. Henriksen restaurerte de gamle bygningene, bygget nytt hus som både er galleri, kafé og møtelokaler. Med dette som utgansgpunkt vil han gjøre Hiort-Engan til et kunsthåndverksenter, som samtidig skal prøve å dokumentere og synliggjøre Hiorts fordums barokkanlegg.
Men han nøyer seg ikke med det. Mens han ennå var i Thomasgaarden tok han fatt på utdannelsen som pottemaker. Igjen var han en foregangsmann, og i samarbeid med Utdanningsdepartemenetet har han lagt fundamentet for en utdannelsen innen faget. I tillegg har han engasjerte seg enda sterkere på Gotland der han lenge har hatt kontakt med keramikk-kolleger. Nå har han gått inn som deleier i Visby Glasblåseri. Her ser han for seg et tettere samarbeide mellom Hiort-Engan og Visby, og hente ut synergieffekter for begge parter. Både Røros og Visby står på UNESCOs liste over verdens kulturarvsteder.
Engasjert
Og mens han jobber med sine forskjellige ideer og oppdrag på mange områder, har han også på nytt engasjert seg på vegne av av sine kolleger. For både han og mange andre har oppdaget at deres produkt-ideer er blitt stjålet av andre.
– Vi er ikke alltid like flinke til å ta vare på våre egne ting. sier han. Han har derfor fått offentlig støtte til å arbeide med et prosjekt som har som formål å komme fram til en mønsterbeskyttelse på produkter til kunsthåndverkere. Også Røros som et merkevarenavn bør beskyttes mot misbruk, mener Henriksen, som ivrer for at lokalsamfunnet, og ikke minst lokale bedrifter, skal bli flinkere til å bruke de mange kreative kreftene som finnes hos lokale kunthåndtverkere, i stedet for å engasjere folk utenifra i dyre dommer.
– Vi må lære oss å sette pris på våre egne, sier han.
Og midt opp i alt dette, er han også opptatt av veien videre. Til våren blir det en workshop, “Fra myr til ambolt”, som skal ta for seg noen av de første som livnærte seg i dette ormådet; de som lette etter og fant myrmalm som så ble smeltet om til jernprodukter. Her finnes spor helt tilbake til tidlig vikingtid og framover til 1400-tallet.
Neste prosjekt bli å ta fatt i Skancke-smias historie. Henriksen vil prøve å samle gjenstander som vil illustrere hele produksjonsrekka til den mest kreative kunstsmia vi har hatt.
Mye mer har Henriksen å by på, men det vil bli alt for langt å få med alt som yngler oppe i det kreative hodet, og mer vil komme. For over hele Henriksens virke og verden uti Engan, svever Peder Hiorts ånd.
